Fra Internasjonal Sosialisme (norsk), nr. 5, vinteren 2000, udgivet af Internasjonale Sosialister (Norge).
Overført til Marxisme Online, 5. februar 2010.
Introduksjon
Arbeid og menneskets natur
Lønnsarbeidet og fremmedgjøringens fire aspekter
Individ og samfunn
Hvor fri er "fritida"?
Selvfremmedgjøring og arbeidsdeling
Mellommenneskelig fremmedgjøring
Fremmedgjøring og utbytting
Fremmedgjøring og privateiendom
Konklusjon
Noter
Fremmedgjøring er et begrep som er populært å bruke når menneskets forhold til det moderne samfunnet skal beskrives. Som oftest forbindes det med problemer med å finne sin plass i samfunnet, man sliter med å "finne seg sjøl", man opplever en følelse av avmakt og dertil tilhørende frustrasjon, kynisme, likegyldighet og apati. Dette settes i sammenheng med psykiske problemer, rusmisbruk, vold og en rekke andre negative fenomener. Årsakene til dette blir framstilt som å være at samfunnet har blitt for "komplisert"; det har beveget seg for langt vekk fra tidligere tiders mer oversiktlige samfunn, der hver enkelts plass var klarere definert, fellesskapene var i mindre skala, og menneskene levde mer "i pakt med naturen".
Parallelt med denne "samfunnsfremmedgjøringen" blir en annen kilde til fremmedgjøring ofte framhevet, nemlig de industrielle arbeidsprosessene som vokste fram på slutten av forrige århundre og som i stor grad fortsatt er framtredende. "Taylorismen" med sin nitide oppdeling og detaljstyring av arbeidsprosessene, og "fordismen" med sin samlebåndsproduksjon, gjorde at arbeidsmetodene ble umenneskeliggjort. Arbeiderne ble redusert til å være et vedheng til maskinene, de mistet arbeidsmotivasjonen og ble fysisk og mentalt nedkjørt. [1] De seinere tiårs "post-fordisme" med nye ledelsesfilosofier og med innføring av datamaskiner og roboter i arbeidsprosessene har ført til en mer tvetydig utvikling: De mest monotone arbeidsoppgavene har blitt erstattet med maskiner, og mange arbeidere har blitt satt til å overvåke maskinene isteden (med andre ord overvåke målere og vri på brytere). Denne teknifiseringen har betydd at mange arbeidere har mistet jobben, og det har i noen grad oppstått et skille mellom dem som "mestrer teknologien" og dem som ikke greier å "omstille seg". Samtidig har mange av de mest umenneskelige jobbene blitt flyttet fra Vesten til de nylig industrialiserte landene, spesielt i Asia, eller de har gjenoppstått i land som USA i form av "sweatshops", der spesielt innvandrere blir utnyttet.
Fremmedgjøring later altså til å eksistere på to nivåer: I forholdet mellom enkeltindividet og samfunnet ("samfunnsfremmedgjøring"), og i forholdet mellom arbeideren og arbeidsprosessen (la oss kalle det "arbeidsfremmedgjøring"). Enkeltmennesket blir "fremmedgjort" i forhold til et samfunn som har blitt "for komplisert" og arbeideren blir "fremmedgjort" p.g.a. menneskefiendtlige arbeidsprosesser. I begge tilfellene blir resultatet en eksistensiell utilfredshet, som man forsøker å bøte på en rekke forskjellige måter; noen doper seg ned, andre går amok med skytevåpen, atter andre organiserer mer eller mindre systematisk motstand mot systemet.
Dette bildet av fremmedgjøring får med seg viktige aspekter, men lider samtidig av flere svakheter. Spesielt samfunnsfremmedgjøringen bærer preg av mystisisme, for det sier lite om hvordan dette dårlige forholdet til omgivelsene har oppstått og hva det konkret består i. Videre ser ikke samfunnsfremmedgjøringen og arbeidsfremmedgjøringen ut til å ha noen klare forbindelseslinjer med hverandre. I tillegg ser fremmedgjøring ut til kun å være en tilstand, men siden det vitterlig er noe som gjøres fremmed, må fremmedgjøring også være en prosess, et viktig aspekt som ikke kommer fram. Begrepet innehar også en tolkningsmessig fleksibilitet som gjør at det ofte forkludrer mer enn det forklarer. Hva er det for eksempel som er fremmedgjort i forholdet mellom individ og samfunn: Er det individet eller samfunnet, eller kanskje begge? Hva bør forandres, samfunnet eller individet? Dette er spørsmål med vidtrekkende politiske konsekvenser, som man ikke får svar på uten å klargjøre hva fremmedgjøringen består i og skyldes. Også når det gjelder arbeidsfremmedgjøringen, så har denne vært gjenstand for sosiologisk og ledelsesteoretisk analyse i et århundre uten at det har blitt videre klart hva fremmedgjøring egentlig er og hvordan få bukt med den.
Denne artikkelen vil forsøke å gå litt mer i dybden og finne noen mer håndfaste svar på hva fremmedgjøring er. For å få til dette er det best å starte analysen på et litt annet utgangspunkt enn det som er vanlig i sosiologien og sosialøkonomien. Det var dette Karl Marx gjorde i sine Økonomisk-filosofiske manuskripter [2] fra 1844. Marx omfortolket her fremmedgjøringsbegrepet, som tidligere hadde vært brukt spesielt av Hegel og Feuerbach, slik at det nå gikk til kjernen av problemet i den kapitalistiske produksjonsmåte, samtidig som han utledet en mer allmenn form for fremmedgjøring fra dette utgangspunktet.
Etter at Marx’ manuskripter ble oppdaget på 1930-tallet har de blitt gjenstand for omfortolkning i mange retninger, og en betydelig del av disse representerer dessverre rene avsporinger. Teorien er i sin kjerne ganske enkel, men siden den kan anvendes på en rekke forhold i samfunnet, fortoner den seg som komplisert og i mange sammenhenger vag. Det at manuskriptene bærer preg av å være et noe uferdig manuskript (i tillegg til at en rekke sider aldri har blitt funnet) der stilen er filosofisk, med et høyt abstraksjonsnivå, og preget av spissformuleringer og mangel på nyansering, gjør ikke saken bedre.
Kjernen i Marx’ teori kan imidlertid sies å være:
(1) Fremmedgjøring oppstår i måten produksjonen i samfunnet er organisert på.
(2) Denne "fundamentale" fremmedgjøringen gjør seg allment gjeldende i forholdet mennesker har til produktene av sitt arbeid, til sin livsaktivitet, til andre mennesker og til naturen.
Denne artikkelen vil prøve å forankre Marx’ teori i mer konkrete, dagsaktuelle forhold, og derigjennom klargjøre selve begrepet og teorien om fremmedgjøring. Dette gjøres ved først å beskrive det grunnleggende forholdet mellom mennesket og naturen, deretter bruke dette til å behandle punkt (1), og på bakgrunn av dette belyse en del forhold under punkt (2).
For å forstå Marx’ fremmedgjøringsteori er det innledningsvis nødvendig å se nærmere på hva han la i begrepet "arbeid", og hvordan arbeidet forholder seg til naturen. Dette er spesielt viktig i en tid der følgende kan stå som en spissformulering av hvordan mange mennesker oppfatter "arbeid" i dag:
Arbeid er kilden til det meste av verdens elendighet. Omtrent alle onder man kan tenke seg kommer enten fra arbeid eller fra å leve i en verden som er konstruert for arbeid. Hvis vi skal gjøre slutt på lidelsen må vi først slutte å arbeide. [3]
At "arbeid" er et betydelig negativt ladet ord har sammenheng med at arbeid som regel er synonymt med "lønnsarbeid", det vil si den aktivitet som foregår under betingelse av at man har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en "arbeidsgiver" (eller "arbeidskraftkjøper", for å bruke et mer presist uttrykk [4]). Aktivitet som foregår i den såkalte "fritida" regnes derimot som oftest ikke som arbeid.
Marx hadde et helt annet syn på fenomenet arbeid. Han så på det som menneskets livsaktivitet, det vil si menneskelig aktivitet i så generell forstand at det kan betegne den aktivitet som menneskeslekten har utført helt fra arten homo sapiens’ opprinnelse og fram til i dag (og i og for seg også i all framtid der mennesket vil eksistere). Det dreier seg altså om de fundamentale egenskaper ved menneskearten, eller det man kan betegne som menneskets natur. Det er to slike fundamentale egenskaper ved menneskelig aktivitet. Det ene er at mennesket har en enorm fleksibilitet når det gjelder hvilke oppgaver det kan utføre eller potensielt lære seg. Marx betegnet dette som at mennesket var i stand til å produsere "universelt". [5] Det andre er at ved å samarbeide med andre eller bygge på andres tidligere arbeid, så kan potensialet som et kollektiv av mennesker har langt overstige den samlede evnen som enkeltindividene isolert sett har.
Hvis vi går litt nærmere inn på disse egenskapene, og setter de i sammenheng med naturen generelt, så kan følgende punkter formuleres:
Mennesket forandrer altså hele tida sine omgivelser, og siden disse forandringene hopes opp eller akkumuleres, så vil omgivelsene i mindre og mindre grad bestå av uberørt natur og mer og mer av bearbeidet natur, eller det som kan betegnes som "kultur". Når Marx snakker om "natur", er det et slikt "utvidet naturbegrep" som legges til grunn, et begrep som i dag vil dekke alt fra en opptråkket sti til en datamaskin.
Men nå er det slik at denne kollektive, bevisste aktiviteten kan anta irrasjonelle former. To aktuelle eksempler: (1) Dersom det er boligmangel og det verken er mangel på landareal, bygningsmaterialer eller folk som kan bygge boliger, så må det sies å være irrasjonelt å la være å bygge boliger, og dobbelt irrasjonelt å bygge palasser til rikfolk isteden. (2) Når ressursene er tilstede er det irrasjonelt å la være å bruke penger til sikker og komfortabel kollektivtransport, og dobbelt irrasjonelt samtidig å bruke milliarder på destruksjonsmidler i form av nye fregatter og jagerfly. Det betyr at selv om menneskehetens potensiale er enormt, så finnes det mekanismer som hindrer potensialet i å realiseres, i form av at aktivitet hindres eller føres inn på blindspor, tidligere utført arbeid ødelegges, mellommenneskelige motsetninger oppkonstrueres, eller arbeidskraft brytes ned. Noen slike destruktive mekanismer er naturgitte, i form av fenomener som jordskjelv og vulkanutbrudd, men de er i langt større grad menneskeskapte.
Slike menneskeskapte, sosiale mekanismer kan være absolutt destruktive eller relativt destruktive. Å endre arbeidsprosessen slik at den blir mer monoton eller stressende, er et eksempel på det første. Å innføre en ny maskin i arbeidsprosessen som gjør at produktiviteten øker med 100%, samtidig som arbeidstida forkortes med kun 10%, er et eksempel på det siste. Enten den er absolutt eller relativt destruktiv, så fører slike negative mekanismer til at mennesker hindres i å utvikle sine mangfoldige evner. Sett i forhold til deres materielle potensiale blir menneskers faktiske tilstand dermed fremmed, noe som kan sies å utgjøre fremmedgjøring i den mest generelle betydningen av ordet.
Den irrasjonelle, destruktive aktiviteten foregår innenfor rammer som varierer fra epoke til epoke. I oldtiden oppsto slaveri (og dermed slavedriveri), i middelalderen fikk man leilendingenes åk (og føydalherrenes undertrykking), mens under kapitalismen utgjøres rammen for livsaktiviteten av lønnsarbeidet (og kapitalistenes utbytting). Alle disse økonomiske strukturene bygger på det fremmedgjorte arbeidet, og fungerer som overbygninger som sementerer og viderefører fremmedgjøringen. Lønnsarbeid er dermed ikke ensbetydende med fremmedgjort arbeid, men kun en spesiell form for det.
Til tross for dette vil denne artikkelen konsentrere seg om lønnsarbeidet, siden det er den mest utbredte formen for menneskelig aktivitet under kapitalismen. Det var også dette utgangspunktet Marx tok i sine Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han kom fram til at fremmedgjøringen hadde fire forskjellige aspekter.
Det er to grunnleggende aspekter ved lønnsarbeidet; hvilket som er framtredende er avhengig av den sosiale situasjonen til den som betrakter det: For arbeideren (den som selger sin arbeidskraft) er det et middel til å skaffe seg byttemidler (penger) for derigjennom å skaffe seg materielle goder. For kapitalisten (den som kjøper arbeiderens arbeidskraft) er det et middel til å få produsert salgbare produkter og til å få økt kapitalbeholdningen. Hvis vi foreløpig holder oss til arbeiderens situasjon, så er altså arbeid i hovedsak en aktivitet som utføres for å få penger til å kjøpe goder, slik at man får et brukbart liv, eller i det minste overlever, når man ikke utfører lønnsarbeid. Med mindre man er pengefetisjist er altså arbeidet først og fremst av indirekte betydning; man får ikke på noen direkte måte realisert sitt menneskelige potensiale. "Det dekker derfor ikke noe behov, men er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det", som Marx spissformulerte det. [8] Det er i dette forholdet at vi finner fremmedgjøringens første og mest grunnleggende aspekt. Det er nemlig slik at arbeideren blir fratatt retten til å bestemme over produktets skjebne, en kontroll som tilfaller kapitalisten. Denne avståelsen av kontroll betegner Marx som fremmedgjøring: "La oss nå se nærmere på ... arbeiderens produksjon og på den fremmedgjøringen, det tapet av tingen, av hans produkt, som foregår der". [9] Avståelsen eller tapet av produktet gjør at det blir fremmed for arbeideren. [10] Grunnen til at arbeidere aksepterer dette er at de har inngått en tilsynelatende rettferdig kontrakt med kapitalistene som sier at sistnevnte får eiendomsretten til produktet mot at arbeiderne får lønn. Rettferdigheten er imidlertid ikke reell, fordi lønna i virkeligheten er mindre enn den verdien som arbeiderne har tilført arbeidsproduktet. Hvis ikke det hadde vært slik kunne umulig kapitalistene ha fått noen profitt (merverdi) ved å selge produktet. [11] Det som i realiteten skjer er at kapitalistene betaler for arbeidskraften, ikke arbeidet. Verdien av arbeidet er det antall arbeidstimer som en gjennomsnittsarbeider nedlegger i det, mens verdien av arbeidskraften er det antall arbeidstimer som skal til for å reprodusere den (for eksempel produksjon av mat). Her er det en viktig differanse som oppstår fordi mennesker har den egenskapen at de kan produsere mer enn de konsumerer (noe som i siste instans kan tilskrives energitilførsel fra sola). Siden arbeiderne bare får betalt for arbeidskraften, kan en gjennomsnittsarbeider aldri bli rik ved å arbeide for en kapitalist, i og med at arbeideren må bruke all sin lønn på å reprodusere seg selv.
Dette kan betegnes som fremmedgjøringens aspekt nr. 1: Kontrollen over arbeidsproduktet blir gjort fremmed for arbeiderne.
Det er imidlertid ikke bare kontrollen over produktet som blir tatt fra arbeiderne, men også kontrollen over selve arbeidsprosessen. Dette er et forhold som også er regulert i kontrakten mellom kapitalist og arbeider, først og fremst ved at bedriften har såkalt styringsrett. Bedriften bestemmer på hvilke tider arbeidet skal foregå (eksistensen av "fleksitid" og liknende rokker ikke ved dette, siden slike ordninger har snevre rammer, og utgjør dermed ingen kvalitativ forskjell). Arbeidstidas lengde er som oftest regulert av tariffavtaler, men innenfor disse rammene er arbeiderens tid noe bedriften har full råderett over. Tariffavtalene er heller ikke annet enn et resultat av arbeidernes organiserte motstand mot kapitalistenes press for lengst mulig arbeidsdag. Lønna er også til dels regulert av tariffavtaler, og også gjenstand for lokale og individuelle forhandlinger mellom bedrift og arbeider, men bedriften vil aldri gå med på å gi en lønn som er i nærheten av arbeidets verdi, da det vil true profitten. Istedenfor "en rimelig lønn for et rimelig arbeid" gjelder snarere "en lav nok lønn til å gi en rimelig profitt". Videre blir arbeidsoppgavene diktert av bedriftslederne. Arbeidere blir riktignok i noen tilfeller tatt med på diskusjoner når det gjelder arbeidsområder, men diskusjonen går sjelden utover detaljene ved arbeidet. Bedriftens overordnede strategi blir som oftest definert ut fra markedsanalyser utført på oppdrag av bedriftens ledelse, og i denne prosessen har arbeiderne minimal innflytelse. Disse analysene legger grunnlaget for de daglige oppgavene som mellomledere har ansvaret for at arbeiderne utfører. Mellomlederne organiserer arbeidsprosessen på vegne av arbeiderne, men hele tida ut fra profitt- og dermed effektivitetsbehov. Organiseringen er derfor ofte stikk i strid med arbeidernes egne ønsker og behov. For å forsikre seg om arbeidet faktisk blir utført, blir arbeiderne utsatt for kontroll og overvåking av ledelsen. Et rikt utvalg av kontrollmekanismer blir benyttet, avhengig av arbeidstype, tilgjengelig overvåkingsteknologi, rådende arbeidsmoral og hvilken ledelsesfilosofi som er på moten.
Arbeidsverktøy og -metoder bestemmes også i stor grad av bedriftsledelsen, noe som har sammenheng med økt teknisk arbeidsdeling (hvilket utdypes i et eget avsnitt). Arbeidstempoet er en helt sentral faktor, som reguleres gjennom forskjellige tekniske og sosiale mekanismer, eksempelvis ved å endre farten på samlebåndet, å true med at konkurrentene er mer effektive, eller gjennom motiverende "pep-talks" og liknende.
Dette kan oppsummeres som fremmedgjøringens aspekt nr. 2: Kontrollen over arbeidsprosessen blir gjort fremmed for arbeiderne. Braverman uttrykker det slik: "Ved å ha blitt tvunget til å selge sin arbeidskraft til en annen, gir arbeiderne også fra seg sin interesse i arbeidsprosessen, som nå har blitt ‘fremmedgjort’. Arbeidsprosessen har blitt kapitalistens ansvar." [12]
Disse to aspektene, som vi kan kalle "produktfremmedgjøring" og "prosessfremmedgjøring", utgjør de fundamentale formene for fremmedgjøring i dagens samfunn: Arbeiderne har blitt fratatt kontrollen over produksjonen, og kapitalistene har tilsvarende tilegnet seg den. Disse formene for fremmedgjøring er ikke videre framtredende i sosiologien, nettopp fordi sosiologene som regel tar kapitalismens eiendomsforhold for gitt. Ved å bryte med denne forutsetningen, og heller ta "utgangspunkt i et økonomisk faktum fra vår tid", [13] kunne Marx avsløre den grunnleggende fremmedgjøringen i produksjonen, noe som gjør analysen av for eksempel "samfunnsfremmedgjøringen" mindre preget av mystisisme.
Marx så deretter disse to fremmedgjøringsaspektene i sammenheng med det grunnleggende forholdet mellom menneske, arbeid og natur. Siden "[naturen] er 1) et direkte middel til livets opphold og [2)] materien, gjenstanden og verktøyet for [menneskets] livsvirksomhet", [14] kom han fram til at: "Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, ... for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket..."[15]
Det oppstår med andre ord en fremmedgjøringen i forhold til naturen, noe som skyldes at man i arbeidet må inngå i en stadig prosess med naturen for å bearbeide den. Arbeidsproduktene er ikke annet enn bearbeidet natur, og i og med at kapitalistene tilegner seg disse produktene (og de dermed blir gjort fremmede for arbeiderne), så fremmedgjøres dermed naturen (i egenskap av å være objekt for arbeidet). Fremmedgjøring i menneskenes forhold til naturen (omgivelsene) oppstår altså som et analytisk eller logisk resultat av fremmedgjøringen i produksjonen, og er egentlig bare en annen måte å uttrykke dette forholdet på. Det eksisterer ifølge Marx dermed ingen fremmedgjøring mellom menneske og natur som er uavhengig av historisk epoke. Dette sto i motsetning til Hegels filosofi, og sikkert i motsetning til hva mange naturvernere vil hevde i dag. Naturen er riktignok fremmed i den betydningen at mennesket ikke fullt ut kan kontrollere sine naturlige omgivelser og ikke har noen full forståelse av naturen – en fremmedhet som man forsøker å bøte på gjennom naturvitenskapen. Naturen er imidlertid ikke generelt fremmedgjort, for det betinger at denne forståelsen en gang har vært tilstede, og deretter blitt fratatt menneskene. Men det finnes altså en kapitalismespesifikk fremmedgjøring av naturen, både ved at naturen som arbeidsemne blir fremmedgjort ved at kapitalistene tilegner seg kontrollen over den.
I tillegg til denne formen for naturfremmedgjøring finnes det mer konkrete, observerbare former for fremmedgjøring av naturen, i form av en bearbeiding av naturen som ikke er bærekraftig. Gjennom industriell forurensning, bioteknologisk pervertering av dyre- og plantearter, utarming av jordbruksarealer, og så videre, ødelegges livsgrunnlaget for et betydelig antall mennesker, bare for at et bittelite mindretall skal kunne innkassere kortsiktige profitter. Kugalskap, erosjon, ozonhull, skogsdød og klimaendringer er eksempler på slik menneskeskapt fremmedartethet i naturen.
Dette kan uttrykkes som fremmedgjøringens aspekt nr. 3: Naturen blir gjort fremmed for arbeiderne. Dette forholdet manifesterer seg på to måter; kontrollen over naturen som arbeidsprodukt tapes til kapitalistene, og naturen utsettes for destruktiv kapitalismebetinget påvirkning.
Det fjerde og siste aspektet ved fremmedgjøring som Marx identifiserte, gjaldt menneskets forhold til seg selv og andre mennesker. Igjen er det forholdet mellom menneske og natur som danner utgangspunktet:
[Det er] først når mennesket bearbeider den tinglige verden at det virkelig bekrefter seg selv som artsvesen. Denne produksjonen er menneskets aktive artsliv. Den gjør at naturen framtrer som menneskets verk og menneskets virkelighet ... Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv... [16]
Begrepet "artsvesen" ble brukt av Marx for å betegne essensen av det menneskelige vesen, først og fremst dets evne til å utføre bevisst arbeid. [17] "Artslivet", eller menneskets produktive liv, der omgivelsene bevisst formes i en kollektiv prosess, blir altså fratatt menneskene (eller rettere sagt arbeiderklassen). Menneskene blir dermed redusert i forhold til sitt potensiale; artsvesenets natur kommer ikke til sin rett. Dermed får mennesket selv en fremmedartet framtoning:
Det fremmedgjorte arbeidet fører altså til at[:] Menneskets artsvesen – både naturen og dets åndelige artsevner – blir til et vesen som er fremmed for det... En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, er at mennesket blir fremmed for mennesket. [18]
Mennesket opplever dermed sitt eget vesen som et fremmedartet vesen, noe som kan få en lang rekke forskjellige konsekvenser, alt fra en lettere grad av misnøye til fullt utviklet sinnssykdom (visse former for sinnssykdom ble da også tidligere betegnet som alienation på engelsk). Og parallelt med denne selvfremmedgjøringen oppstår en mellommenneskelig fremmedgjøring:
Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, til produktet av sitt arbeid og til seg selv, det gjelder også for menneskets forhold til andre mennesker og til andre menneskers arbeid og arbeidsemne. [19]
Mellommenneskelig fremmedgjøring finner forskjellige uttrykk. Eksempler kan være at andre mennesker betraktes som mindreverdige, som snyltere eller "belastninger på samfunnet", som fiender, eller som "fremmedkulturelle", for bare å nevne noen forhold. Denne fremmedgjøringen oppstår både mellom arbeider- og herskerklasse, og også innad i klassene, noe som vil utdypes i et eget avsnitt.
Fremmedgjøringens aspekt nr. 4 kan dermed oppsummeres som at: Mennesket blir gjort fremmed for seg selv og for andre mennesker.
Noe av vanskeligheten med fremmedgjøringsbegrepet er at det har såpass mange forskjellige aspekter – fire har her blitt identifisert – som er nøye knyttet til hverandre. Et ytterligere kompliserende element er at fremmedgjøring kan analyseres på to nivåer, individ og samfunn. På samfunnsnivå er fremmedgjøringen mest grunnleggende uttrykt ved at en minoritet (kapitalistklassen) har monopol på kontrollen over de samlede produksjonsmidlene. Majoriteten (arbeiderklassen) har tapt denne kontrollen gjennom en historisk prosess. På individnivå gir dette seg utslag i at hver enkelt arbeider ikke har kontroll over noen del av produktet som har blitt produsert, eller over arbeidsprosessen vedkommende må rette seg etter. En selvfremmedgjøring vil da oppstå hos den enkelte arbeider (på individnivå), siden lønnsarbeidet vil virke hemmende på arbeiderens utfoldelse som artsvesen. Arbeidsfremmedgjøringen på samfunnsnivå gir seg på denne måten utslag i en individuell selvfremmedgjøring. Dermed finnes det ingen individuelle måter å bli kvitt selvfremmedgjøringen på. Man kan kun komme seg ut av den ved at arbeidsfremmedgjøringen (som er institusjonalisert på samfunnsnivå) avskaffes kollektivt ved at arbeiderklassen gjenerobrer kontrollen over produksjonen. Siden produksjonen under kapitalismen i det store og det hele foregår kollektivt, er det meningsløst å prøve å bli kvitt arbeidsfremmedgjøringen på individuell basis. Arbeidsproduktet er en udelelig enhet der hver enkelt arbeider har bidratt på forskjellig vis, og det er derfor lite konstruktivt å skulle erobre kontrollen over "sin" del av produktet. En sveiser i skipsindustrien kan for eksempel ikke ta kontroll over "sine" sveiseskjøter uavhengig av resten av det kollektive produktet – skipet vil jo falle fra hverandre. Det gir kun mening å gjenerobre kontrollen over arbeidet på kollektiv basis. Kollektivet er heller ikke begrenset til enkeltbedrifter, siden alle arbeidsplasser er avhengige av andre arbeidsplasser. Skipsverftet er avhengig av underleverandører, og arbeiderne er avhengige av at andre produserer mat og andre reproduksjonsmidler. Globaliseringstendensene i verdensøkonomien bare forsterker imperativet om at kontrollen over produksjonen må gjenerobres på (internasjonalt) samfunnsnivå. Ved å se på fremmedgjøring på samfunnsnivå (og ikke på verken individ- eller bedriftsnivå) blir det klart at heller ikke arbeiderne i en fullt ut arbeidereid enkeltbedrift slipper unna fremmedgjøringen, selv om de isolert sett har kontroll over produksjonen innen sin egen bedrift. Siden bedriften må operere i et kapitalistisk marked, med dets konkurransedynamikk, er også disse arbeiderne tvunget til å "umenneskeliggjøre" sin egen arbeidsprosess for ikke å tape i konkurransen med andre bedrifter.
Mangelen på samfunnsmessig kontroll over produksjonen manifesterer seg ikke bare i lønnsarbeidet, men også i den tida man ikke utfører lønnsarbeid, det vil si den såkalte "fritida". Dette til tross for Marx’ påstand om at "arbeideren føler seg ... som seg selv først utenfor arbeidet, og føler seg utenfor seg selv under arbeidet". [20]
Merk at Marx her bruker ordet "føler" og ikke "er". Arbeidere føler det som regel som en lettelse å kunne gå hjem fra jobben og slappe av, sysle med en hobby og liknende, og denne subjektive kontrasten mellom fritid og lønnsarbeid gjør at man kan "føle seg som seg selv igjen" på fritida. Men som vi har sett, har fremmedgjøring lite med subjektive føleleser å gjøre, og desto mer med objektive økonomiske og sosiale forhold å gjøre. Spørsmålet er hvordan disse forholdene arter seg i fritida.
I fritida selger man da ikke sin arbeidskraft og man har stor grad av kontroll over "arbeidsprosessen". Men man har langtfra full kontroll, av følgende grunner: (1) Fritidsarbeidet kan kun utføres nettopp når arbeideren ikke utfører lønnsarbeid, og arbeidstida blir dermed indirekte diktert (siden lønnsarbeidets tidsramme er bestemt). (2) Det er ikke alltid man er opplagt til å utføre fritidsaktiviteter, grunnet lønnsarbeidets ofte mentalt og fysisk nedbrytende karakter. (3) Fremmedgjøringen av artsvesenet, og den begrensede utviklingen av menneskelige evner som dette medfører, begrenser spekteret av muligheter for fritidsaktiviteter. Dette begrenses også av arbeiderens økonomi, som igjen bestemmes av lønna. (4) Statsapparatet legger begrensninger på en rekke aktiviteter gjennom kontroll og reguleringer som ikke er demokratisk bestemt. (5) Fritidsaktiviteter begrenses av tilgang på utstyr og opplæringstilbud, hvilket er betinget av både personlige og samfunnsmessige økonomiske faktorer. (6) En del fritidsarbeid har lav grad av frivillighet, for eksempel er husarbeid og privatøkonomisk administrasjon ofte regnet som nødvendige onder. Gjennom framveksten av kjernefamilien er dette arbeidet i stor grad blitt gjort til privatisert, ubetalt arbeid. Konklusjonen er at arbeidsfremmedgjøringen ikke gjør seg direkte gjeldende i fritida, men påvirker, legger premissene for og begrenser den menneskelige utfoldelsen i fritida. I tillegg kommer den ideologi- og medieinfluerte formingen av preferanser og "behov", hvilket gjør at fritida i stadig større grad er konsumorientert. De to øvrige aspektene ved fremmedgjøring (natur- og menneskefremmedgjøringen) gjør seg derimot direkte gjeldende også i fritida, til og med i sterkere grad enn de gjør i lønnsarbeidet. Forurensning av naturen, for eksempel, er noe man som oftest erfarer sterkest i fritida, siden man da fortrinnsvis utøver konsum og rekreasjon. Likeledes er et fenomen som rasisme – en form for menneskefremmedgjøring – noe som er lettere å nøre opp under gjennom ideologisk påvirkning av isolerte individer, enn det er å få gjennomslag for slike idéer i et arbeiderkollektiv, der man må jobbe og stå sammen med folk med forskjellig bakgrunn.
Den konseptuelle splittelsen mellom "lønnsarbeid" og "fritid" kan i seg selv sies å være et resultat av fremmedgjøringen av samfunnsmessig kontroll. For dersom man selv har herredømmet over sin livsaktivitet, vil den kvalitative forskjellen på de forskjellige aktivitetene smuldre bort. Hvert enkelt menneske vil utføre et mangfold av aktiviteter; noen aktiviteter vil overfladisk sett ligne på mye av det som går for lønnsarbeid i dag, mens andre vil ha en ytre form som er lik det man i dag betegner som "fritidsaktivitet". Den grunnleggende forskjellen vil være at alle aktivitetene foregår innefor rammer som en selv har bestemt, eller vært med på å bestemme.
Et viktig forbindelsesledd mellom arbeidsfremmedgjøring og selvfremmedgjøring er arbeidsdeling, et fenomen som har eksistert gjennom hele menneskehetens historie. Siden ikke alle mennesker er sjølberget, er det nødvendig å gå sammen i et kollektiv og organisere arbeidet slik at noen konsentrer seg om én ting, andre om en annen ting. Dette gjør den kollektive produksjonen mer effektiv. Ved å spesialisere seg slik, kan man produsere et overskudd, det vil si at en selv ikke har bruk for alt en lager. Overskuddet kan da bli fordelt på kollektivet. Er det teknologiske nivået høyt nok, kan det bli laget et så stort overskudd at alle mennesker kan få sine basale behov dekket. Er nivået ennå høyere, kan hver arbeider få frigjort mer tid som vedkommende ikke behøver å bruke på å dekke basale behov. Dette legger grunnlaget for en heving av det kulturelle nivået, der flere og flere kan utføre mer og mer varierte aktiviteter, tilgangen på teknologisk avanserte hjelpemidler øker, og menneskeheten beveger seg lenger og lenger vekk fra nødvendighetens rike.
Problemet med arbeidsdeling er at hver arbeider til å begynne med bare får utviklet en begrenset del av sitt menneskelige potensiale, siden hver enkelt må konsentrere seg om noen få arbeidsoppgaver. Men dette problemet vil minke etterhvert som det teknologiske nivået blir mer avansert. Dessuten er alternativet til arbeidsdeling at hver enkelt må produsere sine egne livsoppholdsmidler, skaffe sin egen mat og så videre, noe som vil medføre at menneskearten ikke i nevneverdig grad kan heve seg over dyrenes nivå. Arbeidsdeling er altså verdenshistorisk sett en nødvendig og positiv ting, siden menneskenes kollektive potensiale blir enormt mye større enn om alle prøvde å leve i isolasjon. Denne formen for arbeidsdeling, der hvert menneske hengir seg til en spesiell profesjon, det være seg lege, snekker, ingeniør, lærer, bonde, og så videre, kalles sosial arbeidsdeling. Under kapitalismen har imidlertid en annen form for arbeidsdeling oppstått, den tekniske eller detaljerte arbeidsdelingen. Denne kjennetegnes ved at arbeidsprosessen deles opp i sine minste bestanddeler og der hver arbeider kun utfører en enkelt eller noen få av disse detaljoperasjonene, for eksempel å skru skruer i en bildør. Der det tidligere eksisterte faglærte metallarbeidere som var med på alle delene av arbeidsprosessen, utføres nå forskjellige deler av prosessen av ufaglært arbeidskraft, og den overordnede organisering av arbeidet utføres av profesjonelle organisatorer i form av formenn og mellomledere. Lederne utfører kun tankearbeid, og arbeiderne utfører det praktiske uten å behøve å tenke i nevneverdig grad. Det skjer altså en separasjon mellom praktisk og mentalt arbeid, og fagarbeidet (der det praktiske og mentale forenes) mister mye av sin rolle og går på lengre sikt delvis tapt, i og med at industriens etterspørsel etter denne typen kvalifikasjoner minker. Denne separasjonen fører dermed til en tosidig menneskelig avstumping; på den ene siden mistes evnen til å tenke, på den andre siden mistes evnen til å utføre praktiske oppgaver. Menneskelige evner går altså tapt, eller fremmedgjøres, i så stor grad at hele yrkesgrupper kan dø ut. Et slikt tap av evner inngår i begrepet selvfremmedgjøring.
Årsaken til at dette kan skje er at bedriftsledelsen har overtatt kontrollen over arbeidsprosessen og kan derfor omorganisere denne slik at den blir billigst mulig. Ved at arbeidsprosessen blir oppstykket slik at det ikke kreves nevneverdig opplæring for å mestre hver enkeltdel, kan billig ufaglært arbeidskraft ansettes istedenfor "kostbare" faglærte arbeidere med sterke fagforeninger i ryggen. Og i tillegg til at lønnsutgiftene går ned, blir produksjonen mer effektiv. Prisen å betale for dette er økt mistrivsel og sykefravær blant arbeiderne, og økte utgifter til administrasjon (flere ledere skal betales). Ledelsen må altså foreta en delikat avveining mellom oppstykking av arbeidsprosessen og "meningsfullhet" i arbeidssituasjonen. Det blir dermed lagt ned betydelige "akademiske" krefter på å finne ledelsesteorier der man kommer fram til den "optimale" balansegang – i betydningen av å føre til mest mulig profitt.
En forutsetning for at denne destruktive tekniske arbeidsdelingen kan finne sted er dermed at arbeidsprosessen har blitt gjort fremmed for arbeiderne. Kapitalistenes kontroll over arbeidsprosessen gjør at de kan destruere menneskelige evner – og dermed skape selvfremmedgjøring hos arbeiderne. Lønnsbesparelsen og effektivitetsgevinsten gjør at de vil gjennomføre denne destruksjonen, og det at bedriften konkurrerer med andre bedrifter fører til at de må gjøre det.
Mellommenneskelige fremmedgjøring finner forskjellige uttrykk, avhengig av den sosiale situasjonen til partene som inngår i en mellommenneskelig relasjon. Det mest tilspissede forholdet finnes ofte mellom bedriftsleder og arbeider, siden det er her representanter for herskerklassen og arbeiderklassen konfronteres direkte. Selv om en moderne bedriftsleder sjelden er den formelle eieren av bedriften, er vedkommende den som ivaretar eiernes interesser gjennom å være daglig leder, for eksempel en administrerende direktør. Ledelsen har en tendens til å betrakte arbeidere som "ressurser" snarere enn som helhetlige mennesker; arbeidskraften er jo en vare som kan kjøpes og selges som en hvilken som helst annen "produksjonsfaktor". Når bedriften får problemer med å tjene nok penger, får arbeiderne gjerne beskjed av ledelsen om å jobbe lenger eller hardere, eller gå ned i lønn.. En annen mulighet er at de får sparken, noe som ofte får store konsekvenser for arbeiderens eksistens i form av yrkesmessig og sosial omstilling, økonomiske problemer, flytting og liknende. Dette gir bedriftslederen blaffen i (eller i det minste tvunget til å gi blaffen i); arbeiderens ve og vel er kun interessant i den grad arbeideren kan generere profitt. Et eventuelt sosialt engasjement fra ledelsens side er alltid primært et middel til å skvise mest mulig arbeidskraft ut av arbeiderne. Dette betyr at bedriftslederen som menneske blir fremmed for arbeideren; lederen representerer en som gjør livet surt for en, som har diametralt motsatte interesser i forhold til en selv. Igjen er årsaken til denne mellommenneskelige fremmedgjøringen å finne i arbeidsfremmedgjøringen på bedrifts- og samfunnsnivå: På bedriftsnivå kan ledelsen herse med arbeiderne gjennom sin kontroll over produksjonen, og må det grunnet kapitalistenes konkurranseforhold på samfunnsnivå. En leder som isolert sett kan være sympatisk som person inngår dermed i en sosial rolle der eventuelle sympatiske trekk omgjøres til det motsatte, hvilket kan betegnes som en fremmedgjøring av bedriftslederen overfor arbeiderne.
Forholdet mellom bedriftseier og arbeider er noe annerledes siden arbeiderne sjelden møter fysisk dem som faktisk eier bedriften. Her går det mer på det upersonlige plan ved at kapitalister lever et liv i luksus basert på snylting på arbeiderklassens produksjon. De foraktes dermed av arbeidere som er bevisst på denne snyltingen og utbyttingen. I tillegg lever kapitalistene sine liv innen en ganske lukket krets, og deres livsførsel blir utilgjengelig, eksentrisk og fremmed for vanlige folk. Tilsvarende ser kapitalister ofte med forakt på arbeideres "simple" livsførsel. Arbeiderklassens livsførsel blir dermed fremmed for kapitalistene og omvendt. Den mellommenneskelige fremmedgjøringen oppstår også innad i klassene. I et samfunn der det eksisterer arbeidsledighet og mangel på offentlige goder preges forholdet mellom arbeidere av kamp om tilgjengelige arbeidsplasser og økonomiske ressurser. Et slikt klima gir grobunn for konstruerte fiendebilder, i form av rasisme, sexisme, profesjonsmotsetninger og liknende. Grunnet den manglende kontrollen over produksjonsprosessen jobber folk ofte i et stressende miljø hvor frustrasjon har lett for å gå ut over kolleger, spesielt der ledelsen opererer med splitt-og-hersk-taktikk for å avlede misnøye. Men til tross for konkurransementaliteten som man blir innprentet med fra barndommen av, så er de mellommenneskelige forholdene blant arbeidere som oftest preget av solidaritet og vennskap, noe som egentlig er naturlig, da de er nødt til å samarbeide om de daglige gjøremålene. Utbyttingen skaper enorme forskjeller mellom fattige og rike og dermed grunnlag for vinningskriminalitet, og dessverre er ofrene her som oftest å finne blant de utbyttede og ikke blant utbytterne. Videre har arbeidere i forskjellige bedrifter og nasjoner alltid blitt satt opp mot hverandre for å "bevare konkurranseevnen" til henholdsvis bedriften og nasjonen. Dette er eksempler på mellommenneskelig fremmedgjøring på rent ideologisk basis. De ekstreme utslagene her er når krig oppstår mellom konkurrerende nasjoner, hvor arbeiderne fra én nasjon dreper arbeidere fra en annen nasjon for å beskytte profitten til "sin" nasjons borgerskap. Med dagens stadig mer globaliserte økonomi, ser vi likevel sterkere tegn til arbeidersolidaritet på tvers av grensene.
Det eksisterer også fremmedgjøring mellom kapitalister, selv om den er av mer indirekte art. Kapitalister kan sies å lide av en ekstrem grad av konkurransementalitet og ser dermed alle andre innen sin klasse primært som konkurrenter ("krigende brødre"). Dette bildet brytes delvis når det inngås allianser og fusjoner mellom bedrifter, men dette er grep som tas for å styrke bedriftene i en stadig hardere global konkurranse. "Brødreaspektet" kommer sterkest til syne når kapitalister organiserer seg i formelle og uformelle nettverk for å styrke sin klasses posisjon mot dens motstandere, det være seg arbeiderklassen eller kapitalistene i en annen region av verden.
I en filosofilærebok møter man på følgende "veiledningsoppgave":
"Hva legger Marx i begrepet "fremmedgjøring"? Hvorfor oppgir han seinere denne forklaringsmodellen til fordel for en teori om utbytting?" [21]
Denne formuleringen illustrerer den utbredte oppfatningen om at Marx gikk bort fra fremmedgjøringsbegrepet i sine seinere verker, som for eksempel Kapitalen, til fordel for en fokusering på det mer klart definerte begrepet utbytting.
Men selv om fremmedgjøringskonseptet ikke var så sentralt i Marx’ seinere verker som i hans tidlige verker, så "oppga" han ikke denne forklaringsmodellen, "til fordel for" en modell basert på utbyttingsbegrepet. For det første opptrer fremmedgjøringsbegrepet ikke så rent sjelden i eksempelvis Kapitalen, og for det andre har begrepene utbytting og fremmedgjøring et ganske så forskjellig innhold.
Utbytting går ut på at kapitalisten betaler arbeiderne en lønn som er mindre enn verdien av arbeidsproduktet de har produsert (verdien er lik den samfunnsmessige arbeidsmengde som kreves for å lage produktet, mens lønna er tilnærmet lik den samfunnsmessige arbeidsmengde som er nødvendig for å reprodusere arbeidskraften som gikk med til å lage produktet). Differansen mellom verdien og lønna gir grunnlag for kapitalistens profitt. Borgerlig bedriftsøkonomisk teori tar dette som et naturlig utgangspunkt, vel å merke i "nøytralisert" form ved at begreper som utbytting blir tildekket gjennom å mystifisere kilden til profitt (det kan for eksempel hevdes at det er maskinene som er profittkilden og ikke arbeidet).
Men grunnlaget for at utbytting i det hele tatt kan finne sted er nettopp at kapitalistene har den samfunnsmessige kontroll over produksjonen, og ved at den dermed er gjort fremmed for arbeiderne. Ved at dette samfunnsøkonomiske faktum får råde over tid, og ved ideologisk påvirkning, blir denne grunnleggende fremmedgjøringen internalisert hos arbeiderne, slik at det framstår som en ganske naturlig kjensgjerning. Det er imidlertid et faktum som aldri helt kan skjules, siden kapitalismen har sine innebygde motsetninger og krisetendenser.
En annen forskjell er at utbytting, i motsetning til fremmedgjøring, kan måles i kroner og øre, nemlig differansen mellom arbeidets verdi og arbeiderens lønn. Det er således et kvantitativt fenomen, og man kan dermed snakke om grader av utbytting; jo større differansen er i forhold til arbeidets verdi, jo mer utbyttet er arbeiderne. Fremmedgjøring er derimot først og fremst et kvalitativt begrep som ikke er tilsvarende målbart. Selv om arbeidets nedbrytende karakter varierer, og selv om noen arbeidere har større innflytelse over produksjonen enn andre, så har arbeiderne som klasse mistet sin kontroll over produksjonen i samfunnet, et tap som er formalisert gjennom kapitalistenes private eiendomsrett og styringsrett over produksjonsmidlene.
En av de ved første øyekast mest oppsiktsvekkende påstandene til Marx om fremmedgjøring er at "privateiendommen er ... produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv." [22]
Man skulle jo tro at forholdet var omvendt, at det var på grunn av kapitalistenes privateiendom at fremmedgjøring inntreffer. Men hva er privateiendom annet enn det å kunne utestenge fellesskapet fra å benytte den ressursen som privateiendommen representerer? For at noe skal få status som privat, er det altså nødt til å bli gjort fremmed for fellesskapet. Arbeiderklassen fratas produksjonsmidlene, kapitalistene erverver kontrollen og formaliserer denne ervervelsen i lovs form som privateiendom. For i ettertid å beskytte denne privateiendommen bygges det opp et betydelig maktapparat i form av politiet og militæret. Men for å slippe å måtte bruke denne voldsmakten til daglig, igangsettes i tillegg et ideologisk apparat for å innprente dem som har produsert denne eiendommen om at dennes forvandling til privateiendom er den naturligste ting i verden. Denne ideologiske påvirkningen er såpass sterk at mange arbeidere mener at uten privateiendom vil hele samfunnet gå i stå eller kollapse i et totalt anarki. Det er i denne sammenheng viktig å presisere at begrepet privateiendom brukes om det som har blitt fratatt arbeiderklassen av kapitalistklassen og ikke om de (relativt ubetydelige) eiendelene som arbeidere er i privat besittelse av.
Privateiendom blir dermed resultatet av fremmedgjøringen, av at arbeiderklassen avstår sin kollektive eiendom (først og fremst produksjonsmidlene) til kapitalistklassen. Det er altså ikke snakk om noen tidsmessig eller historisk rekkefølge (først oppstod fremmedgjøring, deretter kom privateiendom), men snarere en logisk konsekvens, akkurat som at et ran "resulterer i" ransutbytte.
Noe av årsaken til forvirringen om hvorvidt fremmedgjøring fører til privateiendom eller omvendt, har vært at man utelukkende har konsentrert seg om de mellommenneskelige fremmedgjøringsaspektene eller om "samfunnsfremmedgjøringen". Men ut fra det som hittil er sagt, blir konklusjonen at privateiendom og generell "samfunnsfremmedgjøring" er to separate utslag av den mer grunnleggende arbeidsfremmedgjøringen der arbeiderklassen har tapt kontrollen over produksjonen.
Marx tok utgangspunkt i et "økonomisk faktum", nemlig måten produksjonen er organisert på under kapitalismen. Her identifiserte han at arbeiderne ble fratatt sin kontroll over arbeidsprodukt og arbeidsprosess, og kalte denne avståelsen for fremmedgjøring. Kapitalistene var de som "tok over" kontrollen, og dermed gjorde arbeidsproduktene til sin private eiendom. Ut fra denne "arbeidsfremmedgjøringen" utledet han andre former for fremmedgjøring, fremmedgjøring av naturen, fremmedgjøring av en selv som menneske og fremmedgjøring av andre mennesker.
Selv om det er mange som ikke selger sin arbeidskraft under kapitalismen, er det ingen som unnslipper fremmedgjøringen, siden de er avskåret fra muligheten til å delta i et fellesskap som kollektivt bestemmer hva som skal produseres, ut fra samfunnsmessige behov, og hvordan produksjonen skal organiseres. Under kapitalismen finnes det intet slikt fellesskap; produksjonen er isteden organisert i konkurrerende enheter, noe som fører til at den samfunnsmessige planleggingen forsvinner. Innen hver enhet, for eksempel en bedrift, eksisterer det et diktatur der sjefene dikterer arbeiderne hva de skal lage og hvordan de skal lage det. Selv om noen sjefer delegerer noe ansvar til arbeiderne, foregår dette alltid på sjefenes premisser.
Siden målet for bedriften er for enhver pris å skape profitt for sine eiere, tas det kun hensyn til arbeidernes kår i den grad dette medvirker til lønnsomheten. Resultatet blir ofte umenneskelige arbeidsvilkår, med en menneskelig avstumping som resultat. Selv om denne samfunnsorganiseringen har ført til en teknologisk utvikling uten sidestykke i historien, er det i dag en totalt irrasjonell måte å organisere verden på, og en direkte hindring for videre menneskelig utvikling. Kapitalismens ekspansjonsdynamikk kombinert med en fremmedgjort teknologiutvikling, der destruksjonsmidler prioriteres foran konstruksjonsmidler, gjør at irrasjonaliteten antar en ny dimensjon. Store deler av menneskeheten kan i dag risikere å bli utryddet i kampen om naturressurser, hvor "knapphet" tildels er en fiksjon og tildels et resultat av den samme kapitalismens logikk.
Barbariet menneskeheten opplevde i det tjuende århundre illustrerer at dette ikke bare er skremselspropaganda. Første verdenskrigs skyttergravskrig og andre verdenskrigs Holocaust representerte fremmedgjøringens ekstremiteter. I 1999 var man vitne til grusomme kriger blant annet i Angola, Eritrea og på Balkan, samt stridigheter mellom atommaktene India og Pakistan. Russland fører i skrivende stund krig mot Tsjetsjenia, og har i kjølvannet av Kosovo-krigen revidert sin holdning til Vesten i markert negativ retning. Samtidig skaper det økonomiske frimarkedshysteriet nye sosiale kruttønner i alle verdenshjørner. Dette gjør at trusselen om det totale barbari, og dermed den ultimate fremmedgjøring, eksisterer side om side med muligheten for at alle på kloden skal kunne få et fullverdig liv. For å sikre at det er sistnevnte som blir realisert, må den samfunnsmessige kontroll over produksjonsmidlene gjenerobres av dem som har skapt dem, den internasjonale arbeiderklassen. Kun på denne måten er det mulig å bli kvitt fremmedgjøringen i alle dens aspekter. Vi har en verden å vinne.
1. Harry Braverman. Labor and Monopoly Capital. New York: Monthly Review Press, 1974.
2. Karl Marx. Økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844. I Karl Marx og Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken Forlag og Moskva: Progress, 1991. Disse tekstene går også under navnet "Paris-manuskriptene".
[Dansk: Marxisme Online. Engelsk: Marxists Internet Archive. Tysk: Marxists Internet Archive.]
3. Bob Black. Arbeidere i alle land...slapp av! I Gateavisa 140 (4/92).
4. Merk at "arbeidskraftkjøper" også er mer presist enn "arbeidskjøper", selv om sistnevnte er et begrep som ofte brukes av marxister. Kapitalisten kjøper jo ikke arbeidet, men arbeidskraften. Forskjellen i verdi mellom disse er nettopp det som gir grunnlag for kapitalistens profitt. Årsaken til at "arbeidsgiver" er et så veletablert begrep henger sammen med at kapitalisten ser ut til å være den som stiller "sine" produksjonsmidler til disposisjon og "gir" dermed arbeideren muligheten til å arbeide. At produksjonsmidlene ikke er annet enn tidligere arbeideres arbeid og dermed kan sies å representere akkumulert utbytting gjennom en lengre historisk prosess, er et aspekt som altfor sjelden kommer fram. At begreper på denne måten blir snudd på hodet er typisk for borgerlig ideologi, der de rådende eiendomsforhold tas ukritisk for gitt og framstilles som "naturlige".
5. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 199.
6. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 198.
7. Mange har den oppfatning at å leve i pakt med naturen betyr å påvirke den minst mulig. Dette må imidlertid karakteriseres som reaksjonært; mennesket hadde da vanskelig kunne ha utviklet seg utover steinaldernivå, og ville aldri ha kunnet oppnå et kulturelt nivå hvor knapphet ikke finnes. Man kan isteden hevde at å leve i pakt med naturen betyr å bearbeide naturen i en slik grad at naturens samlede menneskenyttige ressurser i det lange løp øker (m.a.o. en bærekraftig utvikling), samtidig som en økt grad av foredling finner sted, hvilket er nødvendig for at stadig flere skal få behovene dekket.
8. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 195. Det må sies å være en spissformulering siden mange faktisk får dekket visse behov gjennom lønnsarbeidet og det er ofte til en viss grad interessant, utviklende o.s.v.
9. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 193.
10. Det er verdt å merke seg at det engelske alienation (tysk: Veräusserung) også er et juridisk begrep som betegner det å avhende (d.v.s. selge) noe. Marx bruker muligens av denne grunn ofte alienation for å betegne avståelse/avhending av kontroll, mens han bruker estrangement (Entfremdung) mer som betegnelse på mellommenneskelig fremmedgjøring, eller det jeg har kalt "samfunnsfremmedgjøring". Det er imidlertid betydelig overlapp i betydningene, og Marx selv er langt ifra konsekvent i å skille mellom de to begrepene. Det kan tenkes at dette ble gjort med overlegg, nettopp for å få fram at de forskjellige aspektene henger nøye sammen. Dessuten er de Økonomisk-filosofiske manuskriptene sterkt influert av Hegels filosofi, og Hegel brukte også alienation og estrangement nærmest som synonymer for å betegne en tilstand av konflikt mellom Idéens (eller Åndens) eksistens og essens. For å gjøre det ytterligere komplisert, opererer Marx også med externalisation (Entäusserung), d.v.s. eksternalisering eller utvendiggjøring. For Marx var utvendiggjøring et nøytralt uttrykk som betegner det at man bruker sine indre evner til å skape ting og forme sine omgivelser. Utvendiggjøring blir dermed synonymt med objektifisering eller tingliggjøring, forutsatt at man begrenser tingliggjøring til å betegne det å skape et produkt, og ikke som synonym til reifikasjon. Sistnevnte er et negativt fenomen som har to betydninger: (1) Å betrakte en abstrakt prosess eller relasjon som en konkret ting (res er "ting" på latin), d.v.s. at man anser noe som i realiteten kun eksisterer i menneskets bevissthet som en ting med en tilsynelatende uavhengig eksistens. (2) Å anse menneskeskapte ting som natur- eller gudegitte, uavhengig av menneskelig handling, og med selvstendige evner til å påvirke menneskene. Et eksempel på det første er å betrakte "markedet" som en kraft som er uavhengig av menneskelig inngripen, mens et eksempel på det andre er å anse teknologi som en uavhengig kraft som driver samfunnet i en bestemt retning (teknologideterminisme).
11. Med mindre kapitalisten har lurt kjøperen til å betale for høy pris. Men der den ene parten tjener på dette, så taper den andre; summen av slikt "lureri" er altså null i samfunnet som helhet. Den samlede profitt som kapitalistklassen som helhet er i besittelse av er imidlertid ikke null, og kan dermed ikke oppstå ved at selgere lurer kjøpere. "Lureriet" gjør kun at enkeltkapitalister får en høyere profitt enn de enkeltkapitalister som blir lurt. Spekulasjon spiller forøvrig samme rolle, bortsett fra at det ikke er basert på lureri, men på gambling.
12. Braverman, Labor and Monopoly Capital, s. 57.
13. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 191.
14. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 198.
15. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 198.
16. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 200.
17. Judy Cox: An introduction to Marx’s theory of alienation. I International Socialism 79. London: Socialist Workers Party, 1998.
18. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 200-201.
19. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 201.
20. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 195.
21. Veiledningsoppgave 19 i Kollokviespørsmål til Lærebok i filosofihistorie, Det Norske Samlaget.
22. Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter, s. 204.
Sidst opdateret 5.2.2010