Først trykt som Chris Harman: The Return of the National Question i det britiske Socialist Workers Party’s teoretiske tidsskrift International Socialism 2:56, Autumn 1992.
Udgivet på norsk af Internasjonale Sosialister.
Overført til det nu nedlagte website vorhaug.net af Rolf Vorhaug 18. maj 2006.
Kopieret herfra til Marxisme Online 26. aug. 2015 efter aftale.
Noter mangler i den norske net-udgave, men er kopieret fra den opr. engelske udgave.
Den blir nærmest betraktet som en vedtatt sannhet, påstanden om at det store skillet i verden i dag går mellom mennesker av ulik nasjonalitet. “Klassekamp er avlegs”, blir det hevdet. I stedet preges verden av rivalisering mellom gjenfødte og av og til helt nye nasjonalistiske ideologier.
Likevel har de som bruker disse begrepene, store vanskeligheter med å definere hva en nasjon er for noe. Det kan ikke være et folk som bor i et bestemt geografisk område, for hva da med minoriteter som ikke ønsker å være del av denne “nasjonen”? Det kan heller ikke være språket, for hva da med serbere, kroatere og bosniere som snakker samme språk, men erklærer at de tilhører ulike nasjoner? Eller hva da med grunnleggerne av staten India – som prøvde å gjøre hindi, en konstruert versjon av den regionale dialekten hindustani, til “nasjonalspråket” for et halvt kontinent? Heller ikke kan det være det moteriktige og altomfattende begrepet “kultur”. Overalt er forskjellen i kultur og levemåte større mellom fattige og rike, arbeidere og bønder, innenfor en nasjonalstat enn mellom folk med samme klassebakgrunn fra ulike nasjoner.
Det finnes ikke noe objektivt kriterium som bestemmer om en gruppe mennesker – eller deres eventuelle ledere – utgjør en nasjon eller ikke. En rekke akademikere som har studert fenomenet, er faktisk enige om det. Det gjelder så forskjellige folk som historikeren Eric Hobsbawm, [1] “nye venstre”-akademikeren Benedict Anderson, [2] den liberale kulturteoretikeren Ernest Gellner [3] og den tidligere redaktøren for tidsskriftet International Socialism, Nigel Harris. [4]
Nasjoner er, ifølge Anderson, “forestilte” enheter. Ved makten kan “forestillingen” bruke statens mest brutale virkemidler for å presse sin oppfatning på folk som ikke vil innordne seg.
Nasjonalismens ideologer prøver å føre historien til sin nasjon mange hundre år tilbake i tiden. Man hevder for eksempel at engelsk historie startet med kong Alfred den store og Kong Ethelreds kamp mot danskene. Og norske skolebarn lærer fortsatt om Harald Hårfagre og “samlingen av Norge”. I det tidligere Jugoslavia snakker Tudjmans regjering om “den tusenårige kroatiske nasjonen”, mens Milosevic i Serbia lovpriser serbernes heroiske seier i slaget ved Kosova i 1389. Rumenske nasjonalister mener på sin side å kunne føre sin nasjons historie tilbake til romernes erobring av Dacia. [5]
Men alle disse forsøkene på å gi nasjonene en svunnen storhetstid er bygd på oppdiktede historier. For nasjoner er ikke noe som alltid har eksistert.
Den moderne nasjonen, med sine idealer om en ensartet befolkning med like rettigheter, der alle føler lojalitet til ett suverent maktsenter og alle snakker samme språk, er like moderne som kapitalismen selv. Å bruke begrepet “nasjoner” i forhold til før-kapitalistiske samfunn er like tøvete og unaturlig som å tro at Robin Hood brukte maskingevær og Olav Tryggvasson slappet av ved poolen mellom slagene. Og helt til langt ut på 1800-tallet var det før-kapitalistiske produksjonsmåter som dominerte over mesteparten av kloden.
Det er nettopp sammenhengen mellom kapitalismens utvikling og nasjonalstatens fremvekst som gjør oss i stand til å forstå hvorfor nasjonale myter som leder folk til å fly i strupen på hverandre, står så sterkt – enda det som i alle kriger er de fattige som dreper andre fattige, og ikke de rike som dreper andre rike.
Klassesamfunnene før kapitalismen var organisert i stater, ikke nasjoner. Men disse statene hadde liten kontakt med befolkningen. Riktignok ble folk flådd av skatter og tvangsarbeid – ja, ofte organiserte statene regelrett plyndring av sin egen befolkning. Soldater ble tvunget inn i hærene ved hjelp av bestikkelser eller trusler. Like fullt hadde folk flest lite å gjøre med staten i sitt daglige slit for å sikre seg et livsgrunnlag. De fleste levde i selvforsynte jorbruksamfunn. Bøndene var selvfølgelig ekstremt utbyttet og underlagt et hensynsløst undertrykkende lovverk. Men det var adelen og presteskapet (ofte de samme personene) som styrte dette lovverket. Og deres tilknytning til de sentrale statene var ofte både uklar og fjern.
Det kongedømmet som på 1200-tallet ble kalt England, er et typisk eksempel på et slikt samfunn. Datidens England omfattet dagens England, store deler av det vestlige Frankrike, deler av Wales, Skottland og Irland. Her snakket de militære herskerne ett språk (normanner-fransk) og den litterære elite av byråkrater et annet (middelalder-latin), mens størstedelen av befolkningen snakket ulike dialekter (forskjellige former for anglosaksisk, fransk, walisisk og gælisk).
Staten i et slikt samfunn kunne være sentralisert og sterk eller svak og oppsplittet. Men det var aldri snakk om noen nasjonalstat som vi kjenner den i dag. I den grad undersåttene identifiserte seg med noen enhet i samfunnet, så var det i hvert fall ikke med en “nasjon” med felles språk og felles historie.
Under kapitalismen er det annerledes. Markedet griper inn i alle aspekter ved våre liv, fra arbeidet som utføres, klærne vi har på oss og maten vi spiser, til måten vi hygger oss på. Og med markedets vekst kommer også et enormt behov for administrasjon, både innenfor private selskap og i staten.
Ifølge kapitalismens ideologi trenger den kun en minimumstat. Men i virkeligheten kan et marked bare fungere og overleve hvis det er støttet av en sterk stat: En stat som kan utstede mynter, sikre at gjeld blir betalt, bygge veier og flyplasser, sørge for at de fattige ikke hevner seg på de rike, utkjempe kriger og, fremfor alt, sørge for at befolkningen jevnlig betaler sine skatter og avgifter.
Et administrativt apparat kan imidlertid ikke fungere effektivt uten at funksjonærene kan kommunisere med hverandre, på et språk de alle forstår. Det bør helst være det samme språket som størstedelen av befolkningen forstår: Det gjør sikkerhetspolitiets og skatteoppkrevernes virksomhet så mye enklere, og bindeleddet mellom de som gir ordrene på toppen, og de som utfører dem, blir mer effektivt.
Utviklede markedsforhold og spirer til kapitalistisk produksjon fantes allerede på 1400-tallet i deler av Italia og Flandern, og i Tyskland, Frankrike og Bøhmen på 1600-tallet. Kapitalismen begynte å utvikle seg for fullt i England og Nederland fra det 16. århundre. Overalt hvor markedet vokste frem, fikk man en spontan utvikling av mange av de elementene som senere skulle komme til å utgjøre nasjonalstaten.
Det økte omfanget av handelsvirksomhet bidro til at folk i forskjellige regioner, både direkte og indirekte, fikk mer kontakt med hverandre. Handelsmenn fra byene reiste gjennom landsbygda der de kjøpte, solgte og pratet med folk fra de fjerneste strøk. For å gjøre seg forstått plukket, de opp biter av ulike dialekter og blandet dem sammen med hverdagspråket i byene. På den måten ble det, uten at noen bevisst planla det, skapt en ny standard for kommunikasjon som det var fordelaktig å beherske for alle de som drev med den nye kommersielle virksomheten. Med handelsmennene gikk også omstreifende prester – ofte på utkikk etter inntekt såvel som sjeler å frelse – og militære på søken etter rekrutter til de nye leiehærene.
Samtidig strømmet fattige bønder til byene på jakt etter arbeid, mens de rikeste landsbyboerne kuttet ut mellommennene og begynte med handel selv. Mens en gjennomsnittsbonde på landsbygda i Frankrike i middelalderen sjelden reiste mer enn 15 kilometer fra sitt hjemsted, reiste én av sju i England på 1600-tallet til London minst én gang i løpet av sitt liv. [6]
Spontant og ubevisst utviklet handelsnettverkene seg til språklige nettverk. Opptatt som de var av å skattlegge handelsmennenes profitter, innså statens administratorer snart at det var fordelaktig å bruke markedets språk. De forlot dermed de lærdes språk – latin, som fortsatt ble brukt i kirken, ved domstolene og ved universitetene. Denne endringen fikk også konsekvenser for forfattere og lærde som så det nye språket som en mulighet til å få flere lesere. Dante skrev tidlig i det 14. århundre på hverdagspråket i Firenze. Det samme gjorde Chaucer i England et halvt århundre senere, og Luther og Rabelais på 1500-tallet i henholdsvis Tyskland og Frankrike.
Men det tok tid før disse endringene var fullført. Så sent som på 1600-tallet, skrev Hobbes i England og Spinoza i Nederland sine hovedverker på latin. Ikke desto mindre – der hvor kapitalismen seiret, seiret også de nye talemåtene. Men der kapitalismen fikk en dårlig start og led under det gamle samfunnets åk, fikk også de nye språkene lide. Føydalismens “renessanse” i Italia betydde at det meste igjen ble skrevet på latin, mens Dantes italienske språk ble forsømt. [7]
Den bøhmiske protestantismens nederlag for motreformasjonens tropper i slaget ved det Hvite Fjell i 1618, innebar også at et 200 år gammelt tsjekkisk skriftspråk ble ødelagt. I det habsburgske keiserriket forble latin adminstrasjonens språk inntil 1840-årene.
Kimen til de første nasjonalstatene fantes i nettverkene av handel, språk og administrasjon i opplandet til de største byene. Overalt i Europa forsøkte byråkratene i de føydale monarkiene å øke sin makt over de gamle føydale herskerklassene ved å alliere seg med handelsmennene og andre næringsdrivende i byene. Nettopp fordi disse “borgerne” ofte sto i sentrum for de geografisk kompakte, handelsmessige og språklige nettverk, innså mange byråkrater at de hadde mye å vinne på å gjøre borgernes språk til statens språk. På den måten ble alliansen mellom administratorene og borgerne fasttømret, og man kunne begynne å skape språklig homogene stater – som mer effektivt enn noen tidligere stater kunne kreve lydighet fra befolkningen innenfor sine grenser.
Det fremvoksende borgerskapet hadde store fordeler av den språklig homogene staten. Det ble vanskelig for handelsmenn fra steder der man snakket “fremmede” språk å utfordre deres “hjemme”-marked. Siden størstedelen av statens inntekter nå kom fra toll og avgifter på handel, og ikke som tidligere fra landbruket, fulgte statsbyråkratene stadig oftere borgernes råd i ulike saker. Ikke minst var det tilfelle når borgerskapet ba om beskyttelse mot konkurransen fra andre regioner om verdensmarkedet – som da den britiske staten hjalp det engelske borgerskapet mot det hollandske borgerskapet i øst-India på 1600-tallet. Selv i områder hvor staten lenge forble føydal, som 1600-tallets Frankrike, ble staten i stadig større grad en støttespiller for de fremvoksende kapitalistene.
Men selv om etableringen av nasjonalstaten begynte spontant, varte det ikke lenge før elementer av bevissthet begynte å spille inn. Fra Machiavellis tid tidlig på 1600-tallet tok politiske filosofer til orde for tiltak som skulle fremskynde den spontane prosessen som var i gang. [8] Sosialøkonomer utarbeidet doktrinen om “merkantilismen”. Denne hadde som utgangspunkt at en stat var tjent med at dens handelsborgerskap sikret seg et størst mulig overskudd. Dramatikere, diktere og politiske skribenter begynte for første gang å hylle det som senere kom til å bli kalt “nasjonale” tradisjoner.
Den nye “nasjonal”-staten viste seg i praksis å inebære nok en fordel for dem som styrte den, enten de nå kom fra det gamle aristokratiet eller fra den voksende klassen av kapitalister. Den skapte nemlig tilsynelatende et bånd mellom utbytter og utbyttet. Uavhengig av forskjeller i inntekt og livsstil, hadde de noe felles: De snakket et språk andre ikke forsto. Dette ble spesielt viktig for en del av middelklassen som ved å beherske språket og vise sin lojalitet til staten, kunne sikre seg jobber i statsapparatet som var stengt for nasjonale minoriteter og folk i koloniene.
Kapitalismen spredning utover kloden var karakterisert ved det Trotski kalte kombinert og ujevn utvikling. Kapitalakkumulasjonen i England og Nederland, som ledet an i den kapitalistiske utviklingen, hadde en dobbelt effekt på resten av verden. Disse to statene plyndret og utarmet hele verdensdeler. Men de brakte dem også inn i et verdensomspennende nettverk av markedsrelasjoner, og på den måten åpnet de etter hvert opp for fremveksten av nye kapitalistiske grupper og en middelklasse som så sin fremtid ligge i en kapitalistisk utvikling.
Men disse gruppene befant seg i en verden som allerede var dominert av eksisterende kapitalister, som brukte nasjonalstaten til å beskytte sine interesser. Hvis disse nye, kapitalistiske sentrene skulle utvikle seg videre, var de avhengige av stater som kunne beskytte deres interesser. Franske merkantile interesser forsøkte å bruke den eneveldige staten, som hadde vokst ut av føydalismen, til å kjempe for seg i den globale maktkampen med England om verdensmarkedene. I Nord-Amerika begynte lokale landeiere og handelsmenn å overse diktatene fra det britiske imperiet og skapte istedet egne statsstrukturer for å verne om interessene sine. Og deler av middelklassen i Dublin og Belfast begynte å snakke om sin “rett” til løsrivelse fra England.
De som så på nye nasjonalstater som et middel til å fremme sine interesser, kunne ikke vente i århundrer på at disse skulle utvikle seg som en følge av spontane økonomiske og sosiale krefter. Veien fremover var i hvert fall delvis blokkert av de eksisterende kapitalistiske maktene, spesielt England, på den ene sida, og de gamle førkapitalistiske statene på den andre sida. Bevisst revolusjonær aksjon var nødvendig hvis de skulle kunne ta opp kampen med den britiske kapitalismen. Og det revolusjonære programmet måtte motiveres av en forestilling, om enn uklar, om hvordan den nye staten skulle se ut.
De franske revolusjonære gikk lengst med sin proklamasjon av “den franske republikk, én og udelelig”. Med makt knuste de den gamle staten og bygde opp et helt nytt byråkratisk apparat. I stedet for de gamle administrative skillene med deres myriader av forskjellige skatter og privilegier, fikk man en sentralisert statsstruktur styrt av regjeringsvalgte embetsmenn. Den nye herskerklassen tvang gjennom statsborgerskap med formelt like rettigheter og plikter for alle. De krevde lydighet fra alle – klarest uttrykt i den allmenne verneplikten for unge menn, “for fedrelandet med våpen i hånd”. De etablerte et nasjonalt utdanningssystem og brukte dette til å fremme det franske språket overfor de regionale dialektene i Sør-Frankrike, det bretonske språket i vest og de germanske språkgruppene i de nordlige områdene.
Frankrike ble en modell for alle som ønsket en “moderne”, kapitalistisk utvikling. Snart forsøkte nye revolusjonære bevegelser i Irland, Latin-Amerika, Hellas, Italia, Tyskland, Polen, Ungarn og Spania å kopiere det franske eksemplet. Tidlig i det 20. århundre fikk man liknende nasjonale bevegelser i de tsjekkiske delene av Østerrike-Ungarn, på Balkan, i det asiatiske Tyrkia, i Kina, i India, i Ukraina og i det russiske Kaukasus. I neste halvdel av hundreåret spredte denne nasjonalismen seg til områder som var del av det britiske og franske imperiet, det vil si hele Afrika og det meste av Sør-Asia og Midtøsten.
I motsetning til de gamle nasjonene, var de nye produkter av bevisst handling. Man hadde italienske og tyske, greske og tsjekkiske, indiske og indonesiske bevegelser lenge før nasjonalstatene ble etablert. I England, USA og Frankrike ble nasjonalismen derimot til først samtidig med, ja, til og med etter, etableringen av nasjonalstaten. Like fullt var ting langt vanskeligere for dem som skapte de nye nasjonene enn for forgjengerne deres. Ikke bare møtte de harde represalier fra herskerne i de statene de forsøkte å løsrive seg fra eller reformere, men “råmaterialet”, folket, de som skulle utgjøre nasjonen, var i utgangspunktet langt fra “modent” for dette.
I det nordvestlige Europa og Nord-Amerika hadde flere hundre år med kapitalistisk utvikling skapt relativt store områder der ett språk dominerte. Slik var det blant annet i England og deler av Skottland, i størstedelen av Nord-Frankrike og i store deler av Tyskland, der det hadde lykkes Luther å skape en kirke med et språk basert på en lokal dialekt. Kontrasten til det sørlige og østlige Europa, Asia og Afrika var stor. Siden kapitalismen bare såvidt hadde fått fotfeste i disse områdene, var den språklige homogeniseringsprosessen knapt begynt.
Man sto fortsatt i en situasjon som kunne minne om middelalderens Europa: Statsadministrasjonen snakket et språk, kirken et annet, lokale godseiere et tredje, bøndene et fjerde og byborgerne ofte et femte. Dette gjaldt for eksempel overalt på Balkan, der det religiøse språket gjerne var et “dødt” språk – latin, gammel kirke-slavisk, gammel-gresk eller klassisk arabisk. Adminstrasjonens språk var enten tysk, ungarsk, tyrkisk eller gresk. Bøndenes språk var slaviske, ungarske eller rumenske dialekter, mens byborgernes språk som regel var en eller annen tysk dialekt. Bøndenes språk kunne dessuten variere fra landsby til landsby, og fra hushold til hushold i den enkelte landsby.
Dette førte ikke til noen store problemer så lenge før-kapitalistiske produksjonsmåter var dominerende. Bøndene ville sannsynligvis kjenne adminstrasjonsspråket i byene godt nok til å klare seg i de begrensede transaksjonene som ble foretatt. Mange kunne veksle mellom ulike språk og dialekter avhengig av hvilken situasjon de sto oppe i. Bøndene kunne ikke ha avlagt noen eksamen i de ulike språkene, og i enda mindre grad behersket de skriftspråkene, men det klarte de seg da også utmerket uten.
Dette virvaret av språk og dialekter var en hodepine for de moderniserende nasjonalistene. Deres mål var språklig homogenitet, ikke bare i det talte språket, men også i et skriftspråk som inneholdt de former som var nødvendig for utviklingen av markedet og en moderne stat. For å oppnå dette måtte de velge én av mange talemåter og proklamere at dette var det “nasjonale” språket som alle måtte lære, ikke bare å snakke, men også å lese og skrive.
Valget var ikke alltid like vilkårlig. Selv om den kapitalistiske utviklingen var treg, hadde enkelte bønder mer kontakt med bybefolkningen enn andre. Deres dialekt ble dermed mer dominerende. I Praha hadde man for eksempel allerede tidlig på 1800-tallet et tsjekkisk-talende småborgerskap som kunne virke som et bindeledd til bøndene, slik nasjonalistene ønsket. Men ofte var det tilfeldighetene som rådet. I Italia valgte nasjonalistene endelig den toscanske dialekten, som bare 2.5% av den italienske befolkningen talte, som nasjonalspråk. [9]
De første nasjonalistene i India bestemte at den regionale Dehli-dialekten – hindustani, kunne bli det nasjonale språket hvis alle ord av persisk opprinnelse ble luket ut. Sørslaviske nasjonalister som hadde tilholdssted i Wien, avviste ideen om å bruke kirke-slavisk som nasjonalspråk og ga i stedet ridderslaget til den stokaviske dialekten (både serbere og kroater snakket stokavisk, men blant begge var det store grupper som ikke gjorde det) som de døpte serbo-kroatisk. [10]
Men å avgjøre hva som skulle være nasjonalspråket, var bare det første av mange problemer. Det neste var å få folkemassene til å aksepteres det nye språket. Igjen var det vanskeligere for de økonomisk tilbakeliggende nasjonene som kom sent inn på arenaen, enn for deres forgjengere noen hundre år tidligere. Der den kapitalistiske utviklingen var vellykket og hadde skapt nye markeder for bøndene og arbeidsplasser for en voksende bybefolkning, var det ikke vanskelig å få folk til å akseptere at det var et annet språk enn deres eget som var dominerende. I Frankrike omfavnet mesteparten av den ikke-franske befolkningen revolusjonen, fordi den lot til å gi dem et bedre liv. I USA har generasjon etter generasjon av ikke-engelsktalende innvandrere verdsatt sin nye nasjonalitet – selv om de ofte ikke har kunnet språket særlig godt. Kontrasten er slående til f.eks. Spania, der katalonerne nektet å snakke språket til de mer økonomisk tilbakeliggende regionene Castilla og Andalucia. I Romania insisterte ungarere og saksere på å få bruke sine egne språk. I Irland kunne ikke ideologisk påvirkning fra staten hindre befolkningen vest i landet i å gi opp sitt opprinnelige språk, gælisk, til fordel for det økonomisk sett mye mer anvendelige engelsk, og i India nektet simpelthen befolkningen i sør å godta hindi.
De nasjonalistene som kom sent på banen hadde liknende problemer når det kom til spørsmålet om religion. Modellen for nasjonalistene var ikke-religiøs. Religionen var jo et produkt av de før-kapitalistiske samfunn som nå skulle forandres. De nye statsgrensene ble derfor ofte trukket på tvers av religiøse skillelinjer. Dette skapte problemer når befolkningen skulle vinnes for en felles nasjonal identitet. Ikke desto mindre forsøkte mange nasjonalister å forene grupper på tvers av religiøse skillelinjer. På 1800-tallet forsøkte for eksempel sør-slaviske nasjonalister å samle katolikker, ortodokse og muslimer; mens indiske nasjonalister ville forene muslimer og hinduer og arabiske nasjonalister, muslimer og kristne.
Men samtidig var nasjonalistene alltid fristet til å inngå kompromisser med ulike religioner. På den måten kunne man lettere få oppslutning fra bondemasser som fortsatt hadde lite med markedet og moderniseringen å gjøre og hadde problemer med å forstå det nye nasjonale språket. Lederne for den nasjonalistiske bevegelsen i Irland kombinerte alltid det ikke-religiøse med forsøk på å vinne iallfall begrenset støtte fra den katolske kirken. Gandhi som ledet det indiske Kongresspartiet, spilte på bøndenes fordommer ved å kle seg som en hinduistisk helgen. Aflek, grunnleggeren av det arabiske nasjonalistpartiet, Baath, konverterte til islam på slutten av sitt liv.
Nasjonalistenes problemer med språk og kompromisser med religionen fikk alvorlige konsekvenser. I utgangspunktet ønsket de ikke å identifisere seg med én etnisk gruppe mot en annen. Heller ikke hadde de det man i dag kaller etnisk rensning som mål. Nasjonalistene forsøkte å forene befolkningen i en geografisk enhet for å modernisere den i kapitalistisk betydning. De kunne tvinge befolkningen til å godta ett spesielt språk eller én kultur og om nødvendig bruke makt overfor de som gjorde motstand – som den franske revolusjonen i Bretagne, eller det engelske og skotske borgerskapet i det skotske høylandet. Men hensikten var fortsatt å forene befolkningen, ikke å bruke én del av den til å utrydde resten.
Men nasjonalistene beveget seg bort fra dette målet hver gang de valgte én minoritets dialekt som det nasjonale språket eller identifiserte seg med én bestemt religion. Den nasjonale bevegelsen fikk dermed sin basis i bare én del av befolkningen. Veien var kort til å gjøre en dyd av en nødvendighet – tysktalende måtte ekskluderes fra den tsjekkiske nasjonen, protestantene fra den irske, muslimene fra den indiske og katolikkene og muslimene fra den serbiske nasjonen.
Nasjonalismen vokste frem som en del av den kapitalistiske utviklingens ideologi. Idéen om nasjonen er uløselig knyttet til en rekke andre idéer som henger sammen med den borgerlige revolusjonen. I den grad nasjonalismen har gått sin seiersgang over verden, med alle individer overalt i verden presset inn i en eller annen nasjonal identitet, er det fordi kapitalismen har gått sin seiersgang over hele kloden.
Dette betyr ikke at de første nasjonalistene var kapitalister selv. Noen var det. Det første nasjonalistpartiet i Katalonia, Lliga, var et kapitalistparti. [11] Nasjonalismens foregangsmenn har imidlertid oftest tilhørt en middelklasse drevet til frustrasjon av økonomisk stagnasjon og tilbakeliggenhet. De så på etableringen av en “nasjon” på linje med andre nasjoner som den eneste veien ut av tilbakeliggenheten, som et redskap til å fremme økonomisk utvikling. Siden alle andre nasjoner var kapitalistiske, innebar dette i realiteten å fremme en kapitalistisk utvikling, selv om nasjonalismen ofte var ikledd snakk om det tradisjonelle livs dyder – som i den norske bonderomantikken.
Den keltiske demring kan nok ha inspirert irske nasjonalister, men programmet til grunnleggeren av Sinn Fein, Arthur Griffiths, var å skape et gælisk Manchester. [12] Mahatma Gandhi talte gjerne om det opprinnelige ved hjemmesydde indiske klær, men partiet hans var finansiert av store indiske kapitalister, og sentralt i programmet hans sto oppbyggingen av en indisk storindustri. Nkrumah i Ghana priste den afrikanske “kommunalismen”, men etter å ha overtatt statsmakten, forsøkte han å skape et moderne industrisamfunn. [13]
Nasjonalistene var oftere intellektuelle – poeter, forfattere, advokater og lærere – enn kapitalister. Men gjennomføringen av programmet deres var avhengig av at man fikk i stand en kapitalistisk utvikling. I dette århundret har dette ofte betydd at enkelte intellektuelle selv har blitt statskapitalister i de nye nasjonaliserte industriene.
Hvordan skulle så nasjonalistene oppnå folkelig støtte for den politikken de ønsket å føre? I middelklassen, eller riktigere, deler av middelklassen, var det ofte lett å skaffe seg en basis. Samfunnets tilbakeliggenhet innebar at den skriftkyndige middelklassens karrieremuligheter var svært begrenset, spesielt der statsmakten var i hendene på en før-kapitalistisk herskerklasse eller en eller annen utenlandsk kolonimakt. Middelklassen innså at den kunne forbedre sine muligheter ved å slåss for å slippe til i statsapparatet, ikke sjelden ved å kreve at deres språk skulle gjøres gjeldende. Det kunne også være nødvendig å gå lenger og kjempe for en revolusjonær omforming av statsapparatet under middelklassens “nasjonale” kontroll.
Også småkjøpmenn og mindre bedriftseiere så seg tjent med å samle seg bak den nasjonale saken. Mens storborgerskapet av og til kunne oppnå innrømmelser fra før-kapitalistiske eller utenlandske statsapparater, så småborgerskapet på nasjonalstaten som et middel til å oppnå økt politisk innflytelse – med den tilgang til beskyttede markeder og statlige kontrakter det førte med seg.
Bøndene og den fremvoksende arbeiderklassen var dessuten alltid potensielle allierte for den nasjonale sak. De led under den generelle tilbakeliggenheten i samfunnet og ble ofte møtt med kontinuerlig ydmykelse og undertrykking fra de som styrte det gamle statsapparatet. Nasjonalistisk agitasjon kunne fungere som et fokus for sosial misnøye og vekke de lavere klasser til handling.
Men nasjonalistene kunne aldri helt stole på arbeiderne og bøndene. Misnøyen blant arbeidere og bønder rettet seg nemlig ikke bare mot det gamle styret og de før-kapitalistiske utbyttingsformene, men også mot det nye, den kapitalistiske utviklingen, ofte styrt av nye “nasjonale kapitalister”, og mot den “nasjonale middelklassens” privilegier. En proletær bevegelse som startet som motstand mot gamle herskere og utbyttere, kunne alt for enkelt utvikle seg til konfrontasjoner med de nye, hjemmeavlede utbytterne. I de nasjonale bevegelsenes historie finner man ofte perioder der nasjonalistene har agitert blant arbeidere. Men denne formen for agitasjon har gang på gang på gang blitt avbrutt for å berolige de “nasjonale” eiendomsbesitterne. Og dette selv om den nasjonale bevegelsen er blitt svekket, ja, knust, av en slik vending. “Forræderiene” i Tyskland i 1848-49, Irland i 1921-22 og Kina i 1925-27 er eksempler på dette.
Arbeiderbevegelsen kan være en midlertidig alliert for nasjonalistene. Pålitelige allierte kan nasjonalistene bare finne blant deler av borgerskapet og småborgerskapet.
De klassiske nasjonalistiske bevegelsene var en del av de borgerlige revolusjonene som sveipet over Europa på 1800- og 1900-tallet. Senere nasjonalistiske bevegelser ble ofte assosiert med de koloniale folkenes kamp mot de imperialistiske stormaktene . På den måten representerte de en utfordring til eksisterende statsstrukturer – selv om de bare ønsket å bytte dem ut med nye undertrykkende stater. Dette var tilfellet i India, i Vietnam og i Kina.
Men allerede på et tidlig tidspunkt oppsto det nasjonalistiske bevegelser som ikke bekjempet, men forsvarte gamle strukturer. En slik bevegelse utgjorde høylandsbefolkningen i Skottland, som gikk sammen med de reaksjonære Stuart-opprørerne mot den britiske tronen i 1714 og 1746, i den tro at det ville forsvare dem mot det nye borgerlige samfunnet som ble presset på dem. En annen var chouan-bevegelsen i Bretagne i 1790-åra, da prester og monarkister utnyttet bøndenes frykt for at deres tradisjonelle levemåte var truet til å mobilisere dem til kontrarevolusjon. Et tredje eksempel er Carlist-bevegelsene i det nordlige Spania i 1830-åra og i 1872, der baskiske og navaresiske bønder uttrykte misnøye med tapet av tradisjonelle levemåter ved å kjempe sammen med de mest reaksjonære krefter. Deres viktigste krav var å gjeninnføre inkvisisjonen!
I samme divisjon, men med en annen sosial basis, finner man Orange-ordenen i Irland – bevisst organisert av den britiske staten rundt kravet om protestantisk overlegenhet for å knuse den irske nasjonale bevegelsen i slutten av 1790-åra. Den gjenoppsto med samme hensikt i 1832, 1848, 1884, 1912 og 1920-21. Orange-ordenen proklamerte seg ikke i utgangspunktet som en nasjonal bevegelse.
Det gjorde imidlertid en bevegelse som oppsto samtidig med den revolusjonære bølgen i 1848, blant de ulike slaviske folkegruppene i Østerrike-Ungarn. Lederne for denne bevegelsen tok sikte på å skape nye stater for tsjekkerne, ruthenerne (vest-ukrainerne) og sør-slaverne (det vanlige navnet for serbere, kroater og slovenere). Men med de bøhmiske tsjekkerne som et delvis unntak, var det store flertallet av disse folkene fortsatt økonomisk tilbakeliggende bønder som sjelden forsto hverandres dialekter. Bare blant et fåtall intellektuelle i byene var det grunnlag for å bygge nasjonale bånd. Nasjonalistene klarte aldri å mobilisere bøndene i kampen for å erstatte gamle tradisjoner, økonomisk tilbakeliggenhet og lokal trangsynthet med en ny type nasjonal enhet. Mange slaviske nasjonalister mobiliserte i stedet bøndene – på samme måte som bretonerne og baskerne – til forsvar for den føydale samfunnsorden mot trusselen fra tyske og ungarske nasjonalister. I 1848 støttet mange slaviske nasjonalister kontrarevolusjonen og hjalp habsburg-monarkiet med å knuse revolusjonen i Wien. Marx skrev på den tiden: “I Wien har vi en sverm av nasjonalister som innbilte seg at kontrarevolusjonen ville bringe dem frigjøring.” [14] ‘I de månedene kom samtlige demokrater i Europa til å forakte de små slaviske nasjonene.’ [15]
Etter hvert som “nasjonalitet” ble et etablert og generelt akseptert symbol på legitimitet i en stadig mer borgerlig verden, opplevde man stadig oftere at bevegelser som ønsket å bevare det gamle, benyttet nasjonale slagord på sine bannere. Fra midten av forrige århundre begynte til og med de gamle imperiene, som tidligere hadde vært de nasjonale bevegelsenes bitreste fiender, å omdefinere seg i nasjonalistiske termer. Det prøyssiske monarkiet overtok den tyske nasjonalistiske ideologien. Habsburg-monarkiet splittet sine områder i to. I den ene delen ble latin byttet ut med ungarsk som offisielt språk, i den andre med tysk. Den russiske tsaren, hvis hoff hadde snakket fransk og som i stor grad benyttet seg av en tysktalende administrasjon, oppmuntret for første gang stor-russisk nasjonalisme, en nasjonalisme som betraktet andre etniske grupper som underlegne. Med Alexander III (1881-94) ble russifiseringen offisiell politikk. [16]
Enevolds-monarkiene, som hadde etablert seg i senmiddelalderen ved å bruke byborgerne som en motvekt mot føydal-adelen, forsøkte nå å forlenge sin eksistens gjennom å komme til en ny enighet med deler av borgerskapet og småborgerskapet. Handelsmenn, bankierer, industrikapitalister, lavadel og den litterære intelligentsiaen som snakket det rette språket, skulle få privilegier hvis de ville alliere seg med monarkiet mot dets fiender – og fiendene var som regel de deler av borgerskapet og småborgerskapet som snakket andre språk.
Men det var ikke bare enevoldsmonarkiene som benyttet seg av en politikk for å støtte én bestemt nasjonalisme samtidig som alle andre ble undertrykt. De imperialistiske, kapitalistiske stormaktene benyttet seg av samme metode da de delte opp hele Afrika og store deler av Asia. I den siste halvdelen av 1800-tallet hadde den britiske nasjonalismen en blomstringsperiode. Man fikk et statsstyrt skolevesen som indoktrinerte elevene med historier om nasjonens storhetstid. Folk som beundret imperiet, forfattet populære nasjonalistiske romaner, teaterstykker, dikt og sanger. Mange gikk til det skritt å bevisst skape kunstige tradisjoner for å få folk til å identifisere seg med monarkiet. Middelklassens jubel over “nasjonen” og imperiet var ikke bare ideologisk, men også i høyeste grad materiell. Byråkratene som administrerte imperiet, snakket engelsk. Den engelske og skotske middelklassen kunne klatre i dette byråkratiet. Det kunne ikke irske katolikker eller folk fra Australia, for ikke å nevne indere eller afrikanere.
Den reaksjonære nasjonalismen ble kombinert med forsøk på å utnytte språklige og religiøse motsetninger for å svekke bevegelser mot det britiske overherredømmet i koloniene. I India forsøkte britene tidlig på 1900-tallet å spille det muslimske kortet mot den voksende nasjonalistiske bevegelsen ved å dele Bengal langs religiøse skillelinjer. For å svekke den arabiske kampen mot britisk styre, oppfordret britene til jødisk innvandring til Palestina. På Kypros rekrutterte de politiet hovedsaklig fra den tyrkiske befolkningen og på Ceylon (dagens Sri Lanka) fra deler av den tamilske befolkningen.
Spredningen av nasjonalismen verden over førte snart til at rivaliserende nasjonalistiske bevegelser kjempet mot hverandre om det samme territoriet.
Modellen til de første nasjonalistene tok utgangspunkt i at det var mulig å absorbere nasjonale minoriteter inn i de nye nasjonalstatene. Og i mange av de første nasjonalstatene gikk dette bra. Engelskmennene lyktes i å få skottene til å identifisere seg med Storbritannia og imperiet. Franskmennene absorberte de oksitansk-talende folkene i syd og klarte faktisk å sikre seg støtte fra mange tysktalende folk i Alsace. Det tyske imperiet vant støtte fra Saksen, Thüringen, Hannover, Hamburg og Bremen (selv om det eksisterte visse separatist-bevegelser i Bayern og Rhinland).
For nasjonalistene i de områdene der den kapitalistiske utviklingen var forsinket, var dette langt vanskeligere. Som vi har vært inne på, hadde man her bare unntaksvis ett dominerende språk eller dialekt. Nasjonalistene kunne naturligvis få støtte fra én del av befolkningen ved å proklamere deres språk som det nasjonale, men da med det resultat at man skjøv resten av befolkningen fra seg.
Også i mange områder hvor man hadde vært gjennom en viss kapitalistisk utvikling, fikk nasjonalistene problemer. Deler av den bondebefolkningen som ble trukket inn i markedsøkonomien, utgjorde et nytt småborgerskap. I stedet for å la seg assimilere av språket i byene, begynte intellektuelle fra slike miljøer å konstruere nye språk av sine tidligere bondedialekter. Og snart fulgte kravet om nasjonalstater basert på disse nye, “konstruerte” språkene. Praha, som hovedsaklig hadde vært en tysktalende by, ble snart tsjekkisk-talende på grunn av tilflyttede bønder. De tsjekkisk-talende krevde etter hvert en egen nasjonalstat basert på de to tidligere provinsene i Østerrike-Ungarn – Bøhmen og Moravia. På slutten av 1800-tallet var det et klart tsjekkisk-talende flertall i Praha. I mange andre byer og områder i øst-Europa, Balkan og Kaukasus vokste imidlertid mange konkurrerende språkgrupper frem, uten at noen av dem ble dominerende. I Transilvania vokste både ungarsk og rumensk frem. I Trieste snakket man både italiensk og slovensk; i Silesia tysk og polsk, i Vilnius litauisk, polsk og jiddisch, i det vestlige Ukraina ukrainsk, jiddisch og polsk, i Istanbul tyrkisk, gresk og armensk, i Makedonia gresk og slavisk og i Baku russisk, armensk og tyrkisk.
Den kapitalistiske verden var blitt en verden organisert i nasjonalstater med hvert sitt språk. Småborgerskapet i de etniske gruppene som etter hvert ble trukket med i denne utviklingen, ønsket derfor naturligvis et eget språk og en egen stat. Men de var for sent ute til å oppnå dette gjennom en langvarig spontan prosess, som i England, Holland, Frankrike og Tyskland. De kunne bare oppnå sine mål gjennom blodige kriger. Ofte mot det gamle absolutistiske styret, men vel så ofte mot hverandre.
Hva dette innebar i praksis, fikk man i all sin råskap demonstrert gjennom den andre Balkankrigen i 1913, da de rivaliserende nasjonalstatene Romania, Serbia og Hellas gikk løs på Bulgaria og delte Makedonia i to – med over en halv million døde som resultat. I 1915 gjentok det samme seg da den “ungtyrkiske” bevegelsen, i et forsøk på å vinne tyrkisk- og kurdisktalende befolkningsgrupper fra det gamle ottomanske rike for sin sak, organiserte utryddelsen av det store flertallet av rikets armenske befolkning. Eller i 1918 og 1919, da rivaliserende aserbadsjanske og armenske nasjonalister myrdet hverandre i Baku. Eller i 1921 og 1922, da krigen mellom Tyrkia og Hellas førte til at de militære på begge sider utviste hundretusener av henholdsvis grekere og tyrkere. I øst-Europa, på Balkan og i Kaukasus hadde man kommet til et punkt der nasjonalismen måtte bety etnisk utrenskning, pogromer, tvangsutsendelser og, i enkelte tilfeller, utrydningsleire.
Marx og Engels var en del den revolusjonære bevegelsen på 1840-tallet. De begynte sitt politiske liv på den ekstremt liberale og demokratiske fløyen av denne bevegelsen. De innså imidlertid snart at menneskelig frigjøring bare kunne oppnås av en bevegelse som gikk lenger, en bevegelse som hadde en arbeiderrevolusjon som mål. En slik revolusjon kunne gjøre slutt på “nasjonale ulikheter og motsetninger mellom folkene”:
I samme monn som det blir gjort slutt på at ett individ utbytter andre, vil det bli gjort slutt på én nasjons utbytting av andre nasjoner. Og i samme monn som motsetningene mellom klassene forsvinner, vil fiendtligheten mellom ulike nasjoner forsvinne. [17]
Dette betydde imidlertid ikke at Marx og Engels ikke tok stilling til den kamp ulike borgerlig-demokratiske krefter førte mot absolutismen. De kastet seg inn i den revolusjonære oppstanden i 1848-49. Alle forsøk fra borgerlige demokrater på å forlike seg med den gamle orden, ble kritisert fra venstre. Fire nasjonale bevegelser spilte en nøkkelrolle i oppstanden: Kampene for å forene Tyskland og Italia som borgerlige nasjonalstater ved å knuse de ulike monarkiene som delte dem, kampen for å frigjøre Ungarn fra habsburg-dynastiet med sitt maktsete i Wien og kampen å frigjøre Polen fra tsarismen, reaksjonens politimann i Europa. I den situasjonen man var oppe i, ville en seier for én av disse bevegelsene bety en fremgang for revolusjonen som helhet. Et tap var en seier for reaksjonen. Marx og Engels så derfor for seg at de nye nasjonalstatene i Tyskland, Ungarn, Italia, og Polen kunne opprettes gjennom en revolusjonær krig, en krig som ville gi føydalismen i Europa det endelige dødsstøtet. Blant fiendene som måtte bekjempes, var de slaviske politikerne i østerrike-Ungarn som brukte nasjonalistiske fraser for å rettferdiggjøre sin støtte til eneveldet. Deres nederlag ville være en del av den prosessen som måtte til for å utvikle et borgerlig demokrati og dermed berede grunnen for arbeiderklassens kamp mot systemet.
Marx og Engels trengte ikke noen sofistikert analyse av nasjonalismen for å vite hva som måtte gjøres i en slik situasjon. Som kjent brukt de ikke tiden bare til revolusjonær agitasjon, men også til å utvikle et helt nytt syn på samfunnet og historien. I forhold til det nasjonale spørsmålet overtok særlig Engels begreper fra Hegels historieteori og skilte mellom ulike nasjonale bevegelser utfra hvorvidt de representerte “historiske folk”, med en lang og dynamisk historie, eller tilhørte “ikke-historiske folk” som var dømt til å bli marginalisert av den historiske utviklingen. Det kan virke som om verken Marx eller Engels på dette tidspunktet innså hvor ny nasjonen egentlig var [18] som historisk fenomen – hvordan den skilte seg fra tidligere stater og etniske grupper. [19]
Som en følge av en bevegelse mot det britiske styret i Irland på 1860-tallet, begynte Marx og Engels å endre sitt syn på det nasjonale spørsmålet. De hadde hele tiden vært mot britisk undertrykkelse av Irland, men hadde tidligere ment at en revolusjonær omvelting i hele Storbritannia var den eneste måten å få slutt på denne undertrykkelsen. Marx skrev til Engels:
Jeg har gjort mitt beste for å få i stand en britisk arbeiderdemonstrasjon til støtte for fenianismen .... Før mente jeg at en deling av Irland og England var umulig. Nå tror jeg det er uunngåelig, selv om man etter delingen kan få en føderasjon. [20]
Hva irene trenger er ... selvstyre og uavhengighet fra England ... jordbruksrevolusjon ... tollbarrierer mot England. [21]
Og til Kugelmann:
Den engelske arbeiderklassen ...vil aldri være i stand til å utrette noe her i England før de inntar et syn på Irland som er radikalt forskjellig fra herskerklassens. De må ikke bare gjøre felles sak med irene, men også ta initiativet til å oppløse unionen av 1801. Dette må ikke gjøres ut fra sympati med irene, men som et krav som er basert på det engelske proletariatets egne interesser. [22]
I sin tilnærming til det irske spørsmålet, understreket Marx et viktig poeng: Nasjonalismen blant arbeiderne i en undertrykkende nasjon binder dem til deres herskere og skader bare dem selv, mens nasjonalismen blant arbeidere i en undertrykt nasjon kan lede dem til å kjempe mot herskerne. Videre støttet han nå kampen til en nasjon som på ingen måte var en av “de store historiske nasjonene i Europa”. Det var likevel ikke før etter Marx’ død at Engels begynte å utforme en ny historisk-materialistisk forståelse av nasjoner og nasjonalismen. Han ville omskrive “Bondekrigene i Tyskland” – som handlet om folkeoppstandene i reformasjonens Tyskland. Det ledet ham til å studere endringene i samfunnet på slutten av middelalderen og finne materielle faktorer som kunne forklare fremveksten av nasjonalstaten som et nytt historisk fenomen. Han la vekt på byenes økende betydning og monarkiets allianse med borgerskapet mot resten av den føydale herskende klasse. “Fra virvaret av folk som karakteriserte den tidlige middelalder, utviklet det seg gradvis nye nasjoner”. Dette manuskriptet ble først publisert i 1935. [23]
Først på slutten av 1800-tallet fikk man grundige historisk-materialistiske analyser av nasjonalismen. Den politiske utviklingen hadde gjort dette til et ytterst aktuelt spørsmål.
Den sosialistiske bevegelsens vekst i Tyskland ble fulgt av en liknende utvikling i østerrike (som da omfattet dagens Tsjekkia og Slovenia). Mange av de mest kjente tysktalende marxister kom derfra: Otto Bauer og Rudolf Hilferding var østerrikere, og Karl Kautski var tsjekker. Samtidig med at det østerrikske sosialistiske partiet fikk sitt første virkelige gjennombrudd på 1890-tallet, ble partiet kastet ut i bitre diskusjoner på grunn av den økende nasjonalistiske agitasjonen blant østerrikes slaviske befolkning.
Otto Bauer forsøkte å løse denne striden gjennom å analysere “nasjonen” på ny. Han mente at nasjonen var “et kulturfellesskap” eller “et skjebnefellesskap”, som førte til at innbyggerne i én nasjon oppfattet ting annerledes enn folk som tilhørte andre nasjonaliteter. [24] Nasjonen ga alle sine medlemmer visse særegenskaper. En tysker og en engelskmann ville f.eks., ifølge Bauer, oppleve en reise forskjellig. Denne forskjellen i kultur førte til at selv folk som snakket samme språk, som nordmenn og dansker eller serbere og kroater, forble adskilte nasjoner. [25] “Det er forskjellene i kultur som deler nasjoner, uansett blandingen av blod.” [26]
Bauer hevdet at den nasjonale kulturen utviklet seg gjennom tre stadier. Den startet med perioden da urkommunismen rådet, da “alle landsmenn var i slekt i like stor grad gjennom blod som gjennom kultur”, gikk så gjennom en fase med klassesamfunn, der den ble bundet sammen av herskerklassens kultur, for så å bli “representert i det fremtidige sosialistiske samfunn”. [27] Nasjonen kan dermed bli sett på som en del av produktivkreftenes utvikling, som det som konstituerer “hva som er det historiske i oss”, [28] som en “fortetning av historien”. [29]
Han angrep, i den bokstavelige betydning av ordet, de som ikke så verdien i nasjonen, og som i stedet valgte “proletarisk kosmopolisme”, “den mest primitive posisjon inntatt av arbeiderklassen i forhold til de nasjonale motsetningene i den borgerlige verden”, f.eks. det “å snakke om tysk- og tsjekkisk-talende kamerater” heller enn “tsjekkiske og tyske kamerater.” De falt i den “rasjonalistiske, opplysningsrettede” tenkningens felle,” og anla et “atomistisk-individualistisk samfunnssyn” som mislyktes i å se at “individet selv er et produkt av nasjonen”.
Bauers konklusjon var at sosialister skulle omfavne nasjonen som en viktig sosial og historisk faktor i den menneskelige eksistens, og fortelle de ulike nasjonalitetene at bare under sosialismen kan den nasjonale kulturen nå sin fulle utvikling. “Sosialismen erklærer til alle nasjoner muligheten for å realisere politisk enhet og frihet. Det gjør det samme for den tyske nasjonen.” [30] En slik støtte til kulturell nasjonalisme, hevdet han, vil gjøre sosialister i stand til å forhindre oppdelingen av de store statene som var nødvendige, i følge hans syn, for å sikre økonomisk utvikling.
De østerrikske sosialistene vedtok et arbeidsprogram, bygd delvis på Bauers syn, [31] som lovte alle ulike nasjonaliteter i østerrike-Ungarn deres egne nasjonale institusjoner innenfor den eksisterende stats strukturer. En nasjonal gruppering ville bli gitt indre selvstyre i utdannelsespolitikken og kulturelle saker, for så å danne forbund med nasjonaliteter fra andre områder, slik at en kunne skape én enkelt “uavhengig” struktur over hele imperiet. Det ville ikke være noe offisielt språk, men “hvis det trengs et vanlig bruksmål, så får et føderalt parlament bestemme”. Hele denne strukturen var tenkt å kunne fremelske “fremveksten og utviklingen av de nasjonale spesialiteter hos alle folk over hele Østerrike.” [32]
Det praktiske utfallet av en slik plan var å oppmuntre medlemmene av den sosialistiske bevegelsen til å gi konsesjoner til dem som vektla kulturelle ulikheter i arbeiderklassen, inntil først det sosialistiske partiet og siden de ulike fagforeningene var delt opp i ulike nasjonale organisasjoner – noe som måtte ha vært storartet for arbeidskjøperne, enten de nå var tysk- eller tsjekkisktalende.
Det første teoretiske angrepet på Bauers posisjon, ble ledet av Karl Kautski. Han hadde allerede i sluten av 1880-årene begynt å utvikle den materialistiske analysen av opphavet til den moderne nasjonaliteten, og han fortsatte å skrive en hel rekke artikler som tok for seg ulike aspekter av det samme temaet. Kautskis analyser var startpunktet for andre marxister, som Lenin. Som George Haupt sier, fortsatte “Kautski, som formulerte teorier, åpnet parenteser og gjorde distinksjoner, uten å være engasjert i systematiseringer å være det ufravikelige referansepunktet i lang tid.” [33] Hans uenighet med Bauer var “konfrontasjonen mellom to forskjellige begreper om nasjonen, som ble betegnet av Lenin som den “psykologisk-kulturelle” og den “historisk-økonomiske”. [34]
Kautski så hvor umulig det er å definere en nasjon:
“Nasjonen” er en sosial formasjon som det er vanskelig å forstå, et produkt av en sosial utvikling, hvis regler aldri har vært mulig å endre til en presist definert sosial organisme. Nasjonalitet er en sosial relasjon som endrer seg uavlatelig, som har en forskjellig betydning i ulike tilstander.” [35]
Men han insisterte på at nasjonalismen kunne forstås i forhold til den økonomiske utviklingen.
“Konsentrasjonen og utskillelsen av samfunn til nasjonalstater var et av de kraftigste løftene for en økonomisk utvikling.” [36]
Dette alene, mente han, forklarte hvorfor tyskere i, la oss si, det nordlige Bøhmen betegnet seg som tyskere, mens de som bodde i Sveits ikke gjorde det. [37] På grunn av dens rolle i den økonomiske utviklingen, er “den klassiske form av den moderne staten – nasjonalstaten. Men klassiske former eksisterer generelt bare som tendenser. Det er sjelden at de blir utviklet i en perfekt, typisk form.” [38] Videre:
I den utstrekning at de økonomiske motsetninger blir dypere, forsøker hver økonomiske region å utvikle sine egne industrier, men i stadig mindre grad kan en gjøre dette uten å skade sine naboer. De forskjellige østerrikske regioner tenderer til å deles, og “gjenforeningen” av nasjoner blir vanskeligere. [39]
Han kritiserte Bauer for å undervurdere språkets betydning. Det var, hevdet han, kun ett eksempel på en nasjon som inneholdt mer enn ett “språklig fellesskap”, nemlig sveitserne. I de tilfeller hvor forskjellige nasjonaliteter deler det samme språket – han nevner engelskmennene og irene, danskene og nordmennene, serberne og kroatene – “beviser ikke dette at hvert nasjonalt fellesskap er et språklig fellesskap; det beviser kun det at språklige fellesskap kan bestå av to nasjoner, og at det språklige fellesskap ikke er det eneste tegn på hva en nasjon består av.” [40] Faktum er at “den mektige rollen som språket spiller i det sosiale liv, kan si oss en god del om kraften i det nasjonale sinnelag”. [41]
Han beskrev videre nasjonalstatens opprinnelse som forårsaket av en rekke faktorer. For det første av borgerskapets ønske om å etablere et marked for sine egne forbruksvarer, fri for føydale, territorielle hindringer og uten innblanding fra gamle statsstrukturer. For det andre den økende betydningen av byråkrati og administrasjon i det moderne samfunn, som gjør språkspørsmålet viktig: “Byråkratiet er en struktur som har vanskelig for å fungere uten at det eksisterer ett bruksspråk”. For det tredje at “kommersialiseringen av samfunnet” la grunnlaget for språkmessig samling ved å øke hyppigheten av handelsforbindelser mellom folk fra forskjellige regioner og derved oppkomsten av et enhetlig språk: “Uniformeringen skjedde sjelden gjennom utdanning, men heller gjennom utviklingen av kommersielle forhold i det indre av staten.” [42]
Det var dette, i siste instans, som forklarte opphavet til de rivaliserende nasjonalitetene innenfor en enkelt stat. Der hvor de økonomiske kreftene ikke var sterke nok til å få dem som snakket de ulike språkene til å lære det samme, nasjonale språket, forsøkte myndighetene å innføre ensartethet og økte dermed ulikhetene mellom de forskjellige språklige grupperingene. Noen oppnådde materielle fordeler gjennom den offisielle status som ble gitt deres eget språk: Det ga dem fortrinn i knivingen om posisjoner i det statlige byråkratiet. Mens andre var skadelidende og vendte seg til sine egne, nasjonale identiteter – i opposisjon til det offisielle språk:
Når det dominerende språk ble talt i yrkeslivet eller foran en domstol, var det en ulempe for folk av andre nasjoner. ... Det var veldig vanskelig for barn av håndverkere og bønder fra nasjoner som ikke talte det offisielle språk, å bli forfremmet til byråkrater. [43]
Kautski kom med analyser av nasjonalstaten og de rivaliserende nasjonalistiske bevegelser som var mer historiske og materialistiske enn Bauers – noe som vel er grunnen til at Bauer mottar mer applaus i dag fra de som fordømmer marxismen for å være reduksjonistisk og for ikke å gjøre regning med etnisitet og kjønn. [44] Men det er ett uløst problem med Kautskis egen analyse. Han mente at den kapitalistiske økonomiske utviklingen ville lede til de nasjonale konfliktenes bortdøen, til tross for hans innsikter i hvordan minoriteter kunne utvikle nye nasjonalistiske ideologier.
I sine tidlige verker hevder han at den kapitalistiske utviklingen vil dømme den tsjekkiske nasjonen til å forsvinne. Og selv etter at han hadde gått bort fra dette synet, hevdet han fortsatt at de nasjonale konfliktene ville dø hen ettersom kapitalismen ble mer internasjonalisert:
Idet det sosiale samkvemmet øker med den økonomiske utviklingen, så gjør mengden av folk som snakker det samme språk, det også. Fra dette tenderer det forente språket til å spre seg, til å suge opp andre nasjoner, som dermed mister sitt språk og overtar språket til den dominerende makt.
Foreningen av nasjoner i et internasjonalt kulturelt fellesskap vil bli reflektert i økningen av de universelle språk blant handelsmenn og utdannede folk. [45]
Det var en viktig innsikt her som fikk Kautski til å kritisere Bauer for hans støtte til nasjonale motsetninger blant sosialister:
Aldri har en ren nasjonal kultur vært mindre mulig. Derfor slår det oss som veldig merkelig når sosialister snakker om en nasjonal kultur, og når sosialismens mål er tenkt å være å utdanne folket i den nasjonale kulturen. Når det sosialistiske samfunn gjør at massene kan utdannes, åpner det for muligheten til å snakke flere språk, det universelle språket, og derfor muligheten til å ta del i den internasjonale sivilisasjonen, og ikke bare den egne kulturen til et bestemt språklig fellesskap. [46]
Men denne innsikten var begravd under en analyse som undervurderte kapitalismens stadige gjenskapelse av nasjonale motsetninger – samtidig som kapitalismen ganske riktig selv skaper muligheten til å overvinne dem.
Rosa Luxemburg hadde et ganske annet utgangspunkt enn Bauer og Kautski. Hun forsøkte å bygge opp et revolusjonært parti i Polen, der den sosialistiske bevegelsen i 1890-årene var splittet mellom de som i likhet med den fremtidige diktatoren, Pilsudski, beveget seg i nasjonalistisk retning og – på motsatt fløy – de som sto for internasjonalisme.
Men da Luxemburgs parti deltok på Internasjonalens kongresser i 1890-årene og på det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiets kongress i 1903, viste det seg at de fleste partiene der anerkjente Polens rett til uavhengighet. Luxemburg mente at dette var et håndslag til hennes nasjonalistiske motstandere. Helt til hun ble drept i 1919 fortsatte hun å argumentere på det sterkeste mot noen nasjons “rett” til selvbestemmelse og mot sosialisters befatning med nasjonale oppstander.
Hun forsvarte sin posisjon med argumenter hentet såvel fra Kautski som fra Bauer. Hun lokaliserte nasjonalismens utspring til økonomien – til det økonomiske behovet til den ene eller andre herskerklasse. I sin gjennomgang av Kautskis forklaring på nasjonalismens fremvekst i land som Tyskland og Italia, legger hun all vekt på storborgerskapets rolle. [47] Her mener hun at borgerskapets ønske om et hjemmemarked leder det til å starte en nasjonalistisk bevegelse og gir denne en realistisk karakter. Så går hun over til å bruke denne “økonomistiske” analysen til å rive i stykker den polske nasjonalismen:
De polske nasjonale aspirasjonenes materielle basis (i første halvdel av det 19. århundre) ble ikke, som i det sentrale Europa, bestemt av den kapitalistiske utviklingen, men tvertimot av aristokratiets selvoppfatning – som har røtter i den føydale økonomien.
De nasjonale bevegelsene i Polen forsvant sammen med disse føydale forholdene, mens borgerskapet, som den historiske talsmann for kapitalistisk utvikling, hele tiden har vært en anti-nasjonalistisk faktor. Dette henger ikke bare sammen med borgerskapets spesielle opprinnelse i Polen, fremmed og uensartet, et produkt av koloniseringen, et fremmedelement i den polske jorden. Viktig er det også at den polske industrien hele tiden har vært basert på eksport. ... Eksport til Russland ... var grunnlaget for den polske kapitalismens og det polske borgerskapets eksistens og utvikling. Derfor har vårt borgerskap alltid støttet Russland politisk. ... Borgerskapets klasseherredømme i Polen krevde på ingen måte noen egen nasjonalstat. Tvertimot – det vokste frem på grunnlag av erobringen og delingen av Polen. Tanken om enhet og nasjonal uavhengighet henter ikke livskraften sin fra kapitalismen. Det er tvertimot slik at nasjonalismen har blitt utlevd ettersom kapitalismen har utviklet seg. ... I Polen oppsto det en motsetning mellom nasjonstanken og den borgerlige utvikling, som ga nasjonstanken en utopisk og reaksjonær karakter. [48]
Siden nasjonalstaten var en del av den kapitalistiske utviklingen, var tanken om en nasjonalstat både reaksjonær og uten sjanse til å lykkes dersom ikke borgerskapet ønsket det, mente Luxemburg.
Hun baserte sin argumentasjon på det polske eksemplet. Men hun gjorde argumentasjonen gyldig for større områder. Hun mente, helt riktig, at Kautski tok feil når han trodde at kapitalismens behov for mer internasjonal handel ville føre til fredelig sameksistens mellom nasjonalstatene. Luxemburg mente istedet at konfliktene mellom statene ville øke, og disse statene ville i økende grad ikke lenger ha en ensartet befolkning, men heller være stater som med makt annekterer hele befolkningsgrupper mot deres vilje:
Den historiske utviklingen ... ligger ... ikke i tendensen mot “nasjonalstatens” idé, men heller i kamp på liv og død mellom nasjoner, i tendensen til å skape mektige kapitalistiske stater. ... Den form som best tjener utbyttingens interesser i dagens verden, er ikke “nasjonalstaten”, slik Kautski mener, men en erobringsstat. Når vi sammenlikner de forskjellige statene med dette idealet for øyet ... trer Storbritannia og Tyskland frem som modeller, for de er begge basert på nasjonal undertrykking i Europa og i resten av verden – likeledes USA, en stat som i sitt skjød, likt et gapende sår, oppebærer undertrykkingen av negrene og forsøker å erobre asiatiske folk.
Dette, konkluderte hun, fjerner ethvert grunnlag for at en ny, levedyktig nasjonal bevegelse skal oppstå:
Oppkomsten av verdensmakter – som er et karakteristisk trekk i tiden og blir viktigere ettersom kapitalismen utvikler seg, dømmer i utgangspunktet alle mindre nasjoner til politisk maktesløshet. ... “Selvbestemmelse”, den uavhengige eksistens av mellomstore og små nasjoner, er en illusjon. ... Kan man i fullt alvor snakke om “selvbestemmelsen” til de folkene som formelt er uavhengige, slike som montenegrinerne, bulgarerne, rumenerne, serberne eller grekerne...? Fra vårt synspunkt innebærer idéen om å sikre alle nasjoner muligheten til selvbestemmelse et tilbakeskritt i den kapitalistiske utviklingen – tilbake til små, middelalderske stater, slik de var tidligere enn 1400- og 1500-tallet. [49]
Det er typisk for denne delen av Luxemburgs argumentasjon at den beveger seg fra en glimrende, dialektisk analyse av de økonomiske og militære tendensene i kapitalismen til en fullstendig mekanisk forståelse av de politiske konsekvensene – storkapitalen vil ikke ha nasjonale kamper og opprør, så derfor betyr slike kamper ingenting.
Dette betydde imidlertid ikke at Luxemburg var anti-nasjonalist – og ferdig med det. Hun kombinerte nemlig sin ultra-kautskianske analyse av nasjonalstatens røtter med Bauers holdning til kulturell nasjonalisme. Hun lovpriste det østerrikske partiets Brno-program, som gikk inn for å dele befolkningen inn i selvstyrte, nasjonale enheter. Videre refererte hun til “nasjonale følelser” som tilhørende “de høyere former for psykiske fenomener”, og så frem til den “polske nasjonale identitetens” overlevelse under sosialismen. [50] Luxemburg hevdet at “nasjonalismens sak i Polen er ikke arbeiderklassen fremmed – og kan ikke være det”, fordi “arbeiderklassen ikke kan stille seg likegyldig til den mest barbariske undertrykking mot samfunnets intellektuelle og kulturelle arv”. [51] Hun trodde likeledes at “proletariatet kan og må forsvare den nasjonale identiteten som en kulturell arv som i seg selv har rett til å eksistere og blomstre”, men den “nasjonale identiteten kan ikke forsvares ved hjelp av nasjonal separatisme”. [52]
Den overlegent mest sofistikerte nasjonalisme-teoretikeren innenfor den klassiske marxistiske tradisjonen, var Lenin. [53] For ham var ikke analysen av de nye nasjonalismene som oppsto som en følge av kapitalismens fortsatte utvikling, noen akademisk øvelse. Det russiske tsarriket var i enda større grad enn østerrike-Ungarn sammensatt av ulike etniske grupper, og det utgjorde en mye mer eksplosiv blanding. Revolusjonen i 1905 var et opprør av nasjonale minoriteter vel så mye som av arbeidere, bønder og det liberale borgerskapet. Dersom Lenins parti tok feil i det nasjonale spørsmålet, ville hele deres revolusjonære strategi slå feil. Dette ledet Lenin inn i en skjerpet konflikt med såvel Bauer som Luxemburg.
Lenins analyse av nasjonenes fremvekst er basert på Kautskis materialistiske forståelse. Tidlig i 1914 skriver Lenin:
Over hele verden har kapitalismens endelige seier over føydalismen hengt sammen med nasjonale bevegelser. For at vareproduksjonen skal vinne frem, må borgerskapet beherske hjemmemarkedet, og det må finnes politisk enhetlige territorier der befolkningen snakker samme språk, der alle hindringer for dette språkets utvikling og konsolidering i litteraturen er fjernet. Deri ligger de nasjonale bevegelsenes økonomiske fundament. Språk er det viktigste middel for menneskelig samhandling. Enhet og uhindret utvikling av språk er den viktigste betingelse for virkelig fri og omfattende handelsaktivitet i den skala den moderne kapitalismen krever, for en fri og bred samling av befolkningen i alle dens forskjellige klasser og, til sist, for at det skal etableres en nær forbindelse mellom markedet og enhver eiendomsinnehaver, stor eller liten, og mellom selger og kjøper.
Derfor er tendensen i enhver nasjonal bevegelse å etablere nasjonalstater, der disse den moderne kapitalismens krav er best tilfredsstilt. ... Derfor er nasjonalstaten typisk og normal for den kapitalistiske epoke, det være seg i Vest-Europa eller den øvrige, siviliserte verden. [54]
Kapitalismens spredning internasjonalt ville bety at flere og flere nasjonale bevegelser ville komme til å vokse frem:
Det er ubestridelig at størstedelen av Asia, den tettest befolkede del av jorden, enten er “stormaktenes” kolonier eller består av stater som nasjonalt sett er ytterst avhengige og undertrykt. Men kan kanskje denne omstendighet på noen måte rokke ved den uomtvistelige kjensgjerning at i selve Asia er betingelsene for den mest fullstendige utvikling av vareproduksjonen, for den frieste, mest omfattende og hurtigste vekst av kapitalismen bare skapt i Japan, dvs. i en selvstendig nasjonalstat? ... Men det er fremdeles uomtvistelig at kapitalismen ved å vekke Asia har fremkalt nasjonale bevegelser overalt der også, at disse bevegelser inneholder en tendens til opprettelse av nasjonalstater i Asia, og at nettopp slike stater sikrer de gunstigste betingelser for kapitalismens utvikling...
Under kapitalismen er nasjonalstaten regel og “norm”... . Nasjonalt sett gir nasjonalstaten uten tvil de gunstigste betingelser for kapitalismens utvikling. Det betyr selvsagt ikke at en slik stat på de borgerlige forholds grunn skulle kunne utelukke utbytting og undertrykking av nasjoner. Det betyr bare at marxistene ikke kan se bort fra de sterke økonomiske faktorer som fremkaller bestrebelser for å skape nasjonalstater.
Innen 1916 hadde Lenin utviklet analysen sin til å omfatte en kritikk av dem som, i likhet med Rosa Luxemburg, [55] brukte sammenhengen mellom kapitalismens utvikling og nasjonalstatens fremvekst til å avvise nasjonale krav som “utopiske” og “reaksjonære” så snart de mest avanserte delene av kapitalismen begynte å vokse utover sine gamle, nasjonale grenser. Dette, sa Lenin, var å henfalle til “imperialistisk økonomisme” og redusere politikk til et direkte og mekanisk produkt av kapitalismen. økonomisme, sa han, er argumentet: “kapitalismen vinner frem, derfor er politiske spørsmål bortkastet tid”. Den nye teorien var at “imperialismen vinner frem, derfor er politiske spørsmål bortkastet tid. Slik en apolitisk teori kan gjøre marxismen stor skade”.
Videre mente ikke Lenin lenger – som Kautski – at det nødvendigvis måtte være kapitalistene som stilte seg i spissen for en nasjonal kapitalistisk utvikling. Han hadde lagt merke til at den irske oppstanden i 1916 inneholdt “gatekamper gjennomført av en del av det urbane småborgerskapet og en del av arbeiderklassen.” Lenin trakk følgende konklusjon:
Å innbille seg at den sosiale revolusjon er tenkbar uten små nasjoners opprør i koloniene og i Europa, uten revolusjonære utblåsninger i deler av småborgerskapet med alle sine fordommer, uten en bevegelse av de politisk ubevisste proletære og halvproletære massene mot jordeiernes undertrykking, kirken og monarkiet, mot nasjonal undertrykking etc. – å innbille seg alt dette er å avskrive den sosiale revolusjon.
Han trakk skarpe, praktiske konklusjoner ut fra analysene sine. Han forsvarte parolen om rett til selvbestemmelse mot Rosa Luxemburg og andre med liknende synspunkter, som Radek og Bukharin. Og han avviste Bauers program om “kulturell nasjonal uavhengighet”.
Lenins forsvar av parolen om rett til selvbestemmelse var todelt. Han var for det første opptatt av den politiske bevisstheten til de arbeiderne som var av samme nasjonalitet som dem som ledet den undertrykkende staten:
Hvis vi ikke stiller opp parolen om rett til selvbestemmelse og ikke driver agitasjon for den, kommer vi til å spille ikke bare borgerskapet kortene i hendene, men også føydalherrene og eneveldet i undertrykkernasjonen. ... I sin skrekk for å “hjelpe” det nasjonalistiske borgerskap i Polen hjelper Rosa Luxemburg i virkeligheten de storrussiske reaksjonære ved å forkaste den rett til løsrivelse som er knesatt i de russiske marxisters program. Hun støtter i virkeligheten den opportunistiske forsonligheten overfor storrussernes privilegier. ... For å fremme den storrussiske befolknings frihet kreves det kamp mot en slik undertrykking. Historiens gang med den lange, århundregamle underkuing av de undertrykte nasjoners bevegelser, de “høyere” klassers systematiske propaganda for en slik underkuing, har skapt uhyre store hindringer for det storrussiske folks egen frihetssak, i form av fordommer osv. ... Det storrussiske proletariat kan ikke virkeliggjøre sine mål, det kan ikke bryte seg vei til friheten hvis det ikke systematisk bekjemper disse fordommene.
Å opprette en selvstendig og uavhengig nasjonalstat har i Russland hittil vært et privilegium for den storrussiske nasjonen alene. Vi, de storrussiske proletarer, forsvarer heller ikke dette privilegium. [56]
Mot påstanden om at dette bidro til å fremme en splittelse i arbeiderbevegelsen langs nasjonale skillelinjer, hevdet Lenin utrettelig at det i virkeligheten hadde en motsatt effekt. Så lenge arbeiderne i den undertrykte nasjonen ikke kunne se noen som forsvarte deres rett til nasjonalt likeverd innenfor undertrykkernasjonen, ville de falle for den nasjonalistiske demagogien til sitt eget borgerskap og småborgerskap. Men hvis de fant at arbeiderpartiet i den undertrykkende nasjonen sto brask og bram med den undertrykte nasjonen og forsvarte deres rett til selvbestemmelse, så ville de forstå at partiet representerte deres egne interesser og vende seg bort fra sitt egen borgerskap og småborgerskap.
Lenin brukte eksemplet med Norges løsriving fra Sverige i 1905 til å underbygge argumentet sitt. Rosa Luxemburg hadde ment at løsrivingen var reaksjonær og bare betydde at ett monarki erstattet et annet. Lenin medga at resultatet ikke var noe stort fremskritt for arbeiderne. Men han insisterte på at holdningen til svenske sosialister, som hadde støttet Norges rett til å løsrive seg, betydde at det ikke var noe tilbakeskritt heller:
Den nære samhørighet mellom de norske og svenske arbeidere, deres fullstendige kameratslige klassesolidaritet, har vunnet på de svenske arbeideres anerkjennelse av nordmennenes rett til løsrivelse. For de norske arbeiderne ble overbevist om at de svenske ikke er smittet av svensk nasjonalisme, og at de setter brorskapet med de norske proletarene høyere enn det svenske borgerskapets og aristokratiets privilegier. [57]
Gjennom å forsvare retten til selvbestemmelse fremmet sosialister i undertrykkernasjonen internasjonalisme både i sin egen arbeiderklasse og i den undertrykte nasjonens arbeiderklasse: “I virkeligheten innebærer det å anerkjenne retten til selvbestemmelse maksimalt med demokrati og minimalt med nasjonalisme”. [58]
Lenins første grunn til å fremme parolen om rett til selvbestemmelse hadde med andre ord å gjøre med en prinsipiell kamp mot reaksjonære idéer hos arbeiderne i undertrykkernasjonen. Det betyr imidlertid ikke at det ikke fantes unntak. Han innrømmet at det fantes situasjoner der parolen kunne misbrukes (som Marx hevdet at tsjekkerne og sør-slaverne hadde misbrukt den i 1848):
Det er ikke ett eneste av disse (demokratiske) kravene som, under bestemte forhold, ikke kan tjene (og ikke har tjent) som et redskap i borgerskapets hender for å lure arbeiderne. ... I praksis kan arbeiderklassen opprettholde sin uavhengighet bare gjennom å underlegge sin kamp for demokratiske krav kampen for å styrte borgerskapet. ... På den annen side satte Marx ... det grunnleggende prinsippet om internasjonalisme og sosialisme i forgrunnen – ingen nasjon kan være fri dersom den selv undertrykker andre nasjoner.
Lenins første argument var altså av generell karakter, men ikke uten forutsetninger. Men han kombinerte det med et annet argument, som gjaldt virkningene av kampen for selvbestemmelse i den undertrykte nasjonen i visse, konkrete situasjoner. Dette argumentet handlet mer om revolusjonær strategi og taktikk enn om prinsipper.
Å støtte retten til selvbestemmelse betydde ikke nødvendigvis å gå inn for løsrivelse for en særskilt nasjon. Sosialistene i undertrykkerstaten kunne kjempe for retten til selvbestemmelse som en måte å bekjempe reaksjonær ideologi på, mens sosialistene i det undertrykte landet kunne argumentere blant arbeiderne mot løsrivelse – akkurat som retten til skilsmisse overlater til det gifte paret å avgjøre på fritt grunnlag hvorvidt de ønsker å forbli i parforholdet:
Dette kravet (retten til selvbestemmelse) innebærer ikke å kreve atskillelse, oppsplitting og dannelsen av små stater. ... Jo nærmere et demokratisk statssystem er å kunne garantere retten til løsrivelse, jo sjeldnere og mindre intenst vil kravet om løsrivelse komme opp i praksis. [59]
Men det fantes situasjoner der nasjonalistiske bevegelser i en undertrykt nasjon kunne bistå den internasjonale arbeiderklassens kamp, selv om bevegelsen var ledet av borgerskap eller småborgerskap. For denne kampen svekket de dominerende statene og deres herskerklasser. Dette gjaldt, mente Lenin, det irske opprøret i 1916 og oppstandene blant andre undertrykte folkegrupper mot tsarstyret og de vestlige imperialistmaktene som han forventet ville komme i kjølvannet av verdenskrigen. Av den grunn skulle ikke bare sosialister i undertrykkerlandene støtte retten til løsrivelse i disse tilfellene, men sosialister i de undertrykte nasjonene skulle delta i kampen for løsrivelse. “Dersom vi ikke vil forråde sosialismen, må vi støtte enhver oppstand mot vår hovedfiende, borgerskapet i de store statene, så sant det ikke er den reaksjonære klasse som gjør motstand”. [60]
Det fantes imidlertid situasjoner som krevde at sosialister måtte avvise nasjonalistisk agitasjon – som da den polske nasjonale bevegelsen rundt første verdenskrig ble uløselig knyttet til den tyske imperialismens kamp mot britisk, fransk og russisk imperialisme.
Borgerskapet, som i begynnelsen av enhver nasjonal bevegelse naturlig opptrer som dens hegemon (leder), kaller det praktisk handling å støtte alle nasjonale bevegelser. Men proletariatets politikk i det nasjonale spørsmål (såvel som i de øvrige spørsmål) støtter bare borgerskapet i en bestemt retning og faller aldri sammen med dets politikk...
Skal en besvare spørsmålet om hver enkelt nasjons løsrivelse med “ja” eller “nei”? Det synes å være et krav av meget praktisk karakter. Men i virkeligheten er det tåpelig, ... og praktisk fører det til at proletariatet innordnes under borgerskapets politikk.
For proletariatet er de (nasjonale krav) underordnet klassekampenes interesser. [61]
Teoretisk kan en ikke på forhånd garantere for at en bestemt nasjons løsrivelse eller dets likestilling ved siden av en annen nasjon vil avslutte den borgerligdemokratiske revolusjon; for proletariatet er det i begge tilfelle viktig å sikre sin klasses utvikling; for borgerskapet er det viktig å hindre dets utvikling ved å skyve proletariatets interesser i bakgrunnen til fordel for “sin egen” nasjons oppgaver. [62]
Dette leder frem til det andre kjennetegnet ved Lenins stilling til det nasjonale spørsmålet – det kjennetegnet som ofte har blitt glemt av de tilhengerne av nasjonale bevegelser som har sitert ham for å forsvare sin rett til selvbestemmelse. Lenin fordømmer Bauers strategi for “nasjonal kulturell uavhengighet” – og Rosa Luxemburg i den grad hun følger Bauer – fordi den gir konsesjoner til borgerlig nasjonalisme.
Dette argumentet dukket først opp i den russiske sosialistiske bevegelsen på det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiets kongress i 1903. På det tidspunktet var den sosialistiske bevegelsen fortsatt mer fremskreden blant de enklaver av jødiske arbeidere som fantes i den vestlige delen av tsarriket i de øvrige arbeidermassene. Noen av dem som var involvert i organiseringen av jødiske arbeidere, hadde dannet et rent jødisk sosialistparti, Bund, som argumenterte for at jødiske arbeidere måtte ha sine egne, særskilte organisasjoner og konsentrere seg om å agitere for egne jødiske skoler og kulturelle organisasjoner. De ble motarbeidet ikke bare av russiske marxister, som Lenin og Plekhanov, men også av de mest kjente jødiske marxistene, slik som Trotski og Martov. Martov, for eksempel, mente at å akseptere Bunds krav, ville være ensbetydende med å svekke den sosialistiske organiseringen på enhver arbeidsplass og i ethvert lokalsamfunn:
Vi kan ikke tillate at noen del av partiet skal kunne representere en del av proletariatets gruppe-, fag- eller nasjonale interesser. Nasjonale forskjeller spiller en underordnet rolle i forhold til felles klasseinteresser. Hva slags organisasjon ville vi få om vi, for eksempel, i én og samme fabrikk hadde medlemmer av ulik nasjonalitet som først og fremst tenkte på å representere sine nasjonale interesser? [63]
Lenin videreutviklet disse argumentene til en utfordring til hele Bauers (og Bunds) måte å nærme seg spørsmålet på, ved å trekke et skarpt skille mellom kampen mot ethvert element av diskriminering av en gruppe på grunn av språk og kultur og det å hylle en bestemt nasjonal kultur.
Motstanden mot diskriminering og undertrykking av folk med særskilte nasjonale kulturer måtte bety at sosialister var nødt til å kjempe for alle barns rett til å få opplæring i morsmålet og for at domstolene skulle føre saker på det aktuelle språket, og at enhver idé om at det dominerende språket skulle være “det offisielle språket” måtte avvises. “Den som ikke anerkjenner og fremmer likeverd mellom nasjonaliteter og språk, og som ikke kjemper mot all nasjonal undertrykking og ulikhet, den er ingen marxist; han er ikke engang demokrat.” [64]
Dette innebar at sosialister måtte være for ethvert tiltak som kunne garantere likhet. De skulle være for “at staten tar på seg utgiftene til spesiallærere i hebraisk, jødisk historie osv., utgiftene til skoletimer for jødiske, armenske og rumenske barn, ja, selv utgiftene til undervisning av det ene georgianske barnet (i en bydel i St. Petersburg).” [65]
Men samtidig måtte ikke sosialister identifisere seg med noen nasjonal kultur, ikke engang med de undertryktes:
Det er såvel proletariatets, som de demokratiske krefter ubetingede plikt å gjøre slutt på ethvert føydalt åk, på enhver nasjonal undertrykking, på alle former for privilegier for én nasjon eller ett språk. Dette er også til gagn for den proletariske klassekamp, som fordunkles og holdes igjen med nasjonal krangling. Men å yte støtte til den borgerlige nasjonalisme ut over disse strengt innsnevrede grenser, som er fastsatt innenfor bestemte historiske rammer, betyr å forråde proletariatet og stille seg på borgerskapets side. her er det en grense som ofte er meget fin, og som bundistene og de ukrainske nasjonal-sosialistene glemmer totalt.
Vi må ubetinget kjempe mot ethvert nasjonalt åk. Men vi skal absolutt ikke kjempe for enhver form for nasjonal utvikling, for “en nasjonal kultur” som sådan.
Utviklingen av nasjonaliteter som sådan er et prinsipp i den borgerlige nasjonalisme. Herav følger den borgerlige nasjonalismens eksklusivitet, herav følger også den nasjonale krangling man ikke kommer ut av. Proletariatet tar slett ikke på seg å forsvare enhver nasjons nasjonale utvikling, tvert om advarer det massene mot slike illusjoner. Det går inn for full frihet for det kapitalistiske varebytte og hilser velkommen enhver assimilasjon av nasjonene så lenge det ikke skjer gjennom voldsbruk eller bygger på privilegier. [66]
Til alle nasjonal-sosiale sier vi at det i enhver moderne nasjon finnes to nasjoner. I enhver nasjonal kultur finnes det to nasjonale kulturer...
Dersom den ukrainske marxist lar seg rive med av det helt rettmessige og naturlige hat til de storrussiske undertrykkerne i så stor grad at han fører bare en aldri så liten del av dette hatet over på de storrussiske arbeidernes proletariske kultur eller proletariske sak, eller bare stiller seg fremmed overfor den, vil denne marxist ganske raskt havne i den borgerlige nasjonalismens myr.
De storrussiske og ukrainske arbeidere må sammen ... forsvare den proletariske bevegelsens felles eller internasjonale kultur, og stille seg med absolutt tålmodighet til spørsmålet om hvilket språk propagandaen skal føres på. ... Enhver propaganda for å skille arbeidere av en nasjonalitet fra arbeidere av en annen, ethvert angrep på den marxistiske “assimilering”, ethvert forsøk på å sette en nasjonal kultur i sin helhet opp imot en annen nasjonal kultur i sin såkalte helhet i spørsmål som gjelder proletariatet, osv. er borgerlig nasjonalisme, og den må bekjempes nådeløst. [67]
Arbeiderdemokratiets slagord er ikke en “nasjonal kultur”, men demokratismens og den verdensomfattende arbeiderbevegelsens internasjonale kultur. [68]
I enhver nasjonal kultur finnes det, om enn uutviklede elementer av en demokratisk og sosialistisk kultur, fordi det i enhver nasjon finnes en arbeidende og utbyttet masse, hvis levevilkår uunngåelig fremkaller en demokratisk og sosialistisk ideologi. Men i enhver nasjon finnes det også en borgerlig kultur (og i de fleste endatil en de Sorte hundres og en geistlig kultur), og den finnes ikke i form av “elementer”, men som den herskende kultur.
Når vi stiller parolen “demokratismens og den verdensomfattende arbeiderklassens internasjonale kultur”, tar vi fra hver nasjonal kultur kun dens demokratiske og dens sosialistiske elementer, vi tar kun disse og tar dem betingelsesløst som en motvekt mot den borgerlige kultur, mot den borgerlige nasjonalisme som finnes i enhver nasjon. [69]
Lenin pekte på at sosialister i en undertrykkernasjon måtte være svært forsiktige med hvordan de forholdt seg til “assimilering”:
Hvis en sosialdemokrat som tilhører en stor, undertrykkende, annekterende nasjon bekjenner seg til sammensmelting av nasjonene i sin alminnelighet, men samtidig et eneste øyeblikk glemmer at “hans” Nikolai II, “hans” Wilhelm, Georg, osv. også er for sammensmeltning med de små nasjonene (gjennom anneksjoner) – en slik sosialdemokrat ville være en latterlig doktrinær i teorien og en medhjelper for imperialismen i praksis.
Det er vår plikt å oppdra arbeiderne til “likegyldighet” for de nasjonale forskjellene. ... Men ikke til likegyldighet i anneksjonistenes ånd. [70]
Det var nettopp for å understreke dette at Lenin insisterte på å forsvare retten til selvbestemmelse og løsrivelse. Samtidig insisterte han imidlertid på at “en sosialdemokrat fra en liten nasjon må i sin agitasjon vektlegge ... nasjonenes “frivillige integrasjon”. Han kan, uten å svikte sine plikter som internasjonalist, være for såvel sin nasjons politiske uavhengighet som dens integrering i nabostatene X, Y, Z osv. Men han må i ethvert tilfelle bekjempe nasjonal trangsynthet, separatisme og isolering.” [71]
Disse betraktningene ledet Lenin til å motsette seg alt prat om “nasjonal kulturell uavhengighet”. Han argumenterte for at særskilte skolesystemer for hver enkelt nasjonal gruppe ville bidra til å splitte arbeiderne:
I aksjeselskapene sitter kapitalister av forskjellig nasjonalitet sammen i skjønn forening. På fabrikkene arbeider folk av forskjellig nasjonalitet sammen. I ethvert virkelig alvorlig og dyptgående politisk spørsmål skjer grupperingen etter klasser og ikke etter nasjonalitet. Og ta skolespørsmål og andre liknende saker ut av statens kontroll og plassere dem under nasjonal kontroll innebærer nettopp at man forsøker å skille ut fra økonomien – som forener nasjonen – det området av samfunnslivet som faktisk er mest ideologisk, det området hvor det er lettest å drive en “ren” nasjonal kultur eller en nasjonal kultus av klerikalisme og sjåvinisme. [72]
Det er liten tvil om at Lenin hadde rett i at kapitalismens utvikling førte til en oppblomstring av nye nasjonalistiske bevegelser.
Disse var langt fra “utopiske”; nasjonalistiske bevegelser bidro til alle de store imperienes sammenbrudd. Den russiske revolusjon i 1917, som sin forgjenger i 1905, medførte maktovertakelse av nasjonalistiske bevegelser i imperiets periferi liksom arbeideres og bønders maktovertakelse i dets sentrum. De østerriksk-ungarske krigsanstrengelsenes kollaps i oktober 1918 førte til rask løsrivelse for tsjekkerne, rumenerne i Transilvania, kroatene og slovenerne, noe som medførte at separate ungarske og østerrikske stater ble tilbake. Selv det seierrike britiske imperiet ble rystet av et opprør i Irland, som lyktes i å oppnå uavhengighet for 3/4 av landet. Det ble også rystet av de første massive demonstrasjonene i India og av de første revolusjonære oppsving i Kina.
Svekkelsen av de europeiske koloniveldene som et resultat av 2. verdenskrig, ble fulgt av uavhengighet for India, Pakistan, Burma og Sri Lanka, Indonesia og – etter en blodig krig, Nord-Vietnam, Laos og Kambodsja, som ble fulgt av Ghana, Nigeria, Malaysia, Kenya, Uganda, Marokko, Tunis, mesteparten av fransk Afrika, Kongo, Zambia, Malawi, og etter flere blodige kriger, Algerie, Aden, resten av Vietnam, Angola, Mosambik, Guinea og til slutt Zimbabwe. På denne tiden ville praktisk talt ethvert medlem av verdens befolkning definere seg som borger i en eller annen av de 194 nasjonalstatene, [73] med Sovjet som den eneste gjenværende multinasjonale statsdannelsen av noen størrelse. På samme måte som marked, vareproduksjon og kapitalakkumulasjon hadde erobret hele verden, hadde også nasjonalstaten blitt den typiske formen for organisert politisk makt.
Etableringen av nye nasjoner førte ikke alltid til krampetrekninger i de gamle imperiene: Storbritannia ga til slutt avkall på India, Nederland ga avkall på Indonesia og Belgia ga avkall på Kongo uten å bli kastet ut i alvorlige kriser hjemme. Men ved noen anledninger skjedde dette. Krigene i Indokina og Algerie rystet Frankrike, krigen i Vietnam kastet USA inn i dyp politisk krise, og krigene i Angola, Mozambique og Guinea førte til politisk revolusjon i Portugal. Også her ga kapitalismens utvikling Lenin rett.
Ja, utviklingen gikk ofte lenger enn han selv noen sinne kunne ha forestilt seg. I så stor grad har idealet om nasjonalstaten blitt del av den herskende ideologien i hele verden, at det ble tatt opp av bevegelser som i noen viktige tilfeller avvek fra dem Lenin kjente.
Bevegelsene som kjempet mot de gamle koloniale imperiene hadde vanligvis basis i de administrative oppdelingene som ble skapt av disse imperiene selv. Disse oppdelingene ignorerte mulige grenser som en gang kan ha eksistert mellom grupper med forskjellige språk eller tradisjonelle kulturer. De adskilte like fra like, og kastet like sammen med ulike. Og det var innenfor disse oppdelingene at de som overtok etter de koloniale imperiene, forsøkte å skape nye nasjoner – i India og Pakistan, Burma og Ceylon, Indonesia, Malaysia og Filippinene, og over hele det svarte Afrika – uten et felles språk for hele landet og noen ganger til og med uten et felles marked.
Dessuten har det vært tilfeller der minoriteter reagerer mot undertrykking ved å se på seg selv som en nasjon, selv om de ikke bor i et definert territorium eller deler et separat felles språk. Dette gjaldt i 1930-åra mange av Europas jødiske minoriteter og tidlig på 1970-tallet veldig mange svarte amerikanere.
Nettopp fordi begrepet nasjonalitet var blitt så sentralt for kapitalismens ideologi, var folks reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i en eksisterende nasjonalstat ofte å søke en vei ut gjennom dannelsen av en ny nasjon, basert på andre kriterier enn den gamle – som med forsøkene på å skille ut nasjonalstaten Biafra fra Nigeria ved å bruke Ibo-språket på slutten av 1960-tallet, katalanske og baskiske stater i Spania etter Francos død, en Akali-stat basert på sikh-religionen i den indiske provinsen Punjab, eller serbiske og kroatiske stater basert på samme språk, men forskjellige religioner i det tidligere Jugoslavia.
I hvert tilfelle syntes de som fremmet det nasjonalistiske prosjektet å være langt mindre “utopiske” og mye mer “praktiske” enn de som så til klassepolitikk. Nasjonalistene brukte tross alt en ideologi som er dominerende i den kapitalistiske verden.
Flommen av nasjonaliteter har overalt vært ledsaget av en vektlegging av kulturforskjeller. I de teknologisk avanserte, vestlige land har ideologien om biologisk overlegenhet i noen grad staket ut veien for det man kan kalle kulturell rasisme. Denne snakker ikke om ikke-hvites biologiske underlegenhet, men om den “kulturelle tilbakeståenheten”, eller i det minste den “kulturelle forskjellen” hos de som er av ikke-britisk, ikke-fransk, ikke-tysk – eller mer generelt ikke-europeisk eller ikke-vestlig herkomst.
Slik var det i 1978 da Margaret Thatcher spilte det rasistiske kortet like før et valg. Hun påsto at det britiske folket ble “oversvømmet av folk av en annen kultur”.
I en mindre ekstrem form lyder argumentet at “alle har sin egen kultur, så vi identifiserer oss naturligvis med vår egen, og andre grupper med sin”. Slik tenkning ligger under påtrykket fra høyresidas ideologer, som i Storbritannia i økende grad bestemmer innholdet i skolepensum i “britisk historie”, “engelsk litteratur” og den kristne religion. Interessant nok presser disse ideologene på for at både evangeliske kristne og islamske fundamentalister skal ha rett til å sette opp sine egne skoler. [74]
Argumentet blir i det minste delvis akseptert av noen av dem som vanligvis blir regnet til venstresida. Mange liberale intellektuelle legger vekt på at alle må verdsette sin egen kultur, og noen går så langt som til å vise bekymring for “kulturblandingen”. [75] Og mange av dem som reagerer mot den rasismen som skjuler seg bak pratet om “kulturell overlegenhet”, svarer med å hevde sin egen kulturelle separatisme – som i noen få tilfeller blir en omvendt form for kulturell overlegenhet. De argumenterer med at fordi de er av irsk, jødisk, armensk, samisk, asiatisk, arabisk, muslimsk eller afrikansk opprinnelse, så må de kjempe for å bevare renheten og uavhengigheten til sin “medfødte kultur”. De rettferdiggjør sitt standpunkt med henvisninger til “kampen mot kulturelt folkemord” og “kulturimperialisme”.
Men alle disse forskjellige idéene om å opprettholde kulturer adskilt – enten fra den konservative høyresida eller fra de som regner seg selv til den antirasistiske og anti-imperialistiske venstresida – grunner i den samme villfarelsen. De går alle ut fra at den voksende oppblomstringen av nasjonalistiske ideologier og bevegelser har sin basis i økende kulturell variasjon. Men den moderne verden er faktisk kjennetegnet av at kulturer vokser sammen, av en tendens til at det gror frem en homogen verdenskultur – en tendens som er mye mer markert enn da Marx og Engels la merke til hvordan “de enkelte nasjoners åndelige frembringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidighet og begrensning blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturer, danner det seg en verdenslitteratur”, [76] eller enn da Kautski og Lenin skrev om sammensmeltningen av kulturer for omtrent 90 år siden.
Ordet “kultur” har to forskjellige betydninger, en bred og en snever. I bred betydning refererer det til helheten i folks sosiale praksis og inkluderer slike ting som måten de tjener til livets opphold på, deres religiøse praksis, forholdet mellom kjønnene, deres moralske holdninger, deres tidsforståelse, deres behandling av gamle mennesker og barn, deres matlaging og deres språk. Den mer snevre betydningen refererer til kunst, musikk og litteratur.
De to betydningene er forbundet med hverandre. For kultur i den snevre kunstneriske betydningen er et uttrykk for kultur i den bredere, livsmåte-betydningen. Kunst vokser ut av jordsmonnet til den bredere kulturen og fremviser visse av elementene innenfor den i en form som kan forhekse eller glede, begeistre eller skremme. Når mennesker liker et spesielt kunstnerisk produkt, gjør de det fordi de finner noe i det som på en eller annen måte uttrykker deres egne liv og dilemmaer.
Det er dette som setter “kultur” i den snevre betydningen istand til å gi en følelse av identitet til mennesker av samme bakgrunn, noe de kan klamre seg til i øyeblikk av sosial krise. Dette er grunnen til at konservative av alle avskygninger søker å verne det de påstår er den “tradisjonelle” nasjonale kulturen. De bestreber seg på å appellere til fortidens måter å leve på, for på den måten å stå imot enhver utfordring til det gamle samfunnet. Det er også grunnen til at de som forsøker å etablere nye nasjoner under sitt eget hegemoni leter etter det de påstår er radikalt forskjellige mot-tradisjoner.
Men kultur i den snevre betydningen kan aldri bli mer enn et delvis uttrykk for folks helhetlige levemåte i et klassesamfunn. For i et slikt samfunn er det ikke én levemåte, men forskjellige levemåter for hver klasse. Og kunst og litteratur har en tendens til å uttrykke levemåten til de klasser som alene har ressursene og fritiden til å opprettholde kunstnerisk produksjon – de privilegerte, utbyttende klassene. Selv om de beste kunstnerne er de som forsøker å reflektere den helhetlige sosiale erfaringen, som inkluderer elementer av de undertrykte og utbyttedes erfaringer, gjør de det ut fra synspunktet til de som er avhengige av undertrykkerne og utbytterne for å overleve, endog når de selv ikke kommer fra de herskende klasser.
Når vi snakker om norsk kunst, russisk kunst eller kinesisk kunst, snakker vi om kunsten til herskerne i de samfunnene, kunst som kan si noe om de utbyttede klassene, men bare på en indirekte, skjev måte. Dette er også sant når vi snakker om aztekernes kunst, eller kunst fra det før-koloniale Afrika. For spesialisering i kunstnerisk produksjon var ikke mulig på noe nivå før i det minste polariseringen i klasser var begynt. Dessuten forandrer kulturen seg ettersom samfunnet forandrer seg. Den kan ikke være en uforanderlig, fastsatt ting. Ethvert forsøk på å behandle den som noe slikt, er i virkeligheten en fiksjon, et ideologisk slør for å binde folk til visse aksepterte atferdsmønstre. Dette er ikke minst sant i den moderne verden, en verden som har forandret seg fullstendig med kapitalismens utvikling. Overalt på kloden har folks liv blitt forandret etter hvert som de har blitt underordnet markedsforhold og dratt vekk fra landsbygdas relative isolasjon og kommet i kontakt med store befolkningssentra.
Når folk snakker om “tradisjonell kultur” av et eller annet slag, går de tilbake til noe som ikke lenger stemmer overens med det virkelige livet noe sted. Dette gjelder alle forsøk på å tvinge oss til å leve ut en tradisjonell “norsk kultur”, hvis hovedingredienser er historisk skapt av og for rike menn som levde i et samfunn der befolkningsflertallet fortsatt var bønder. Det gjelder også dem som ut fra berettiget motstand mot slik kulturell reaksjon, vil ha oss til å vende oss mot “keltisk kultur”, “samisk kultur”, “afrikansk kultur”, “islamsk kultur”, eller noe annet.
Det er faktisk slik at de kulturformer som dominerer over alt i verden, er produkter av nyere historie, endog når de konservative påstår at de er av gammel opprinnelse. Det er f. eks. bare hundre år siden den keltiske litteraturen ble “gjenfødt” i hendene på moderne, borgerlige og vanligvis anglo-irske intellektuelle som Lady Gregory og W. B. Yeats, eller at moderne småborgerlige nasjonalister forsøkte å skape en hindi-talende kultur i opposisjon til det plebeiiske markedsspråket i Delhi-regionen, hindustani, og den høviske versjonen av det, urdu.
Samtidens “nasjonale” former av både finkultur og folkelig kultur er i stor grad produktene av den seneste, kapitalistiske perioden i menneskets historie. Så også med de forskjellige formene for populærmusikk som har en tendens til å dominere forskjellige områder på kloden. Som en anerkjent studie av ikke-vestlig populærmusikk beskriver, er dette nye produkter, basert på at elementer fra forskjellige kulturer er satt sammen:
Den mest iøynefallende form for akulturasjon inneholder vestlig innflytelse – særlig det at man tar opp vestlige musikalske elementer (slik som instrumenter, harmoni og vokal stil) i ikke- vestlige musikalske kulturer... Den vestlige disco, rock og langsomme ballade har blitt internasjonale stiler, fremmet av et nettverk av multinasjonale selskaper. [77]
Men selvfølgelig er ikke den vestlige musikken et produkt av de europeiske folk alene. En sentral komponent av musikken ble til da “etterkommere av afrikanske slaver i Amerika utviklet dynamisk blandingsmusikk, der afrikanske rytmer og vestlige melodier og harmonimønstre ble satt sammen”. [78]
På samme måte har nye regionale stiler i deler av verden vært basert på en sammensmeltning av tradisjonelle og vestlige former. Således er indisk filmmusikk – som i dag har et multinasjonalt publikum som strekker seg fra Vietnam og Indonesia til det tidligere Jugoslavia, [79] skapt gjennom en syntese av lokale stiler fra sør- og nord-India, som bruker “vestlige harmonier på sin egen markante måte”, [80] mens moderne afrikansk populær-musikk oppsto da “noen ... karibiske ... stiler – spesielt den kubanske rumbaen – ble veldig populære i Kongo og andre deler av Afrika fra 1950-årene og fremover, og skapte nye krysninger av innfødt afrikansk og afro-karibisk musikk”. [81]
Eksemplet med populærmusikk viser hvor avansert denne tendensen til sammensmeltning av kulturer kan være. Det finnes kanskje ikke én global popmusikk ennå, men det er et forholdsvis lite antall regionale stiler som påvirker hverandre. Og tendensen går i retning av sammensmeltning og erobring av publikum over hele verden, ikke mot atskillelse og snevre nasjonale tradisjoner. Det er grunnen til at dens innvirkning blir tatt ille opp av kulturelt konservative mennesker i alle land.
Likevel – populærmusikk er sannsynligvis den formen for kunstnerisk kultur som mest påvirker livet til folk flest: dens nærmeste rivaler hva popularitet angår, sport og idrett, selv om disse neppe kan sies å være “kunstneriske produkter”, er et enda mer ensartet fenomen verden over. Det at kulturer smelter sammen på denne måten, burde ikke overraske noen. Kapitalakkumulasjonens dynamikk skaper faktisk en verdenskultur (eller, rettere sagt, verdenskulturer – én for hver av hovedklassene i verden). Det er viktig å merke seg at de som skaper de moderne folkelige kulturene, er de menneskene som er ført sammen i store byer på grunn av kapitalismens ekspansjon.
Et av de mest bemerkelsesverdige trekk ved utviklingen av populærmusikken, er dens samenheng i mange kulturer verden over med en desintegrert, utstøtt, fattig og sosialt marginalisert klasse; filleproletariatet av ramp, halliker, prostituerte, løsgjengere, fortausselgere, narkotikamisbrukere, musikere, forskjellige folk på gata og diverse arbeidsløse innvandrere... Det var slike grupper ... som ga liv til så forskjellige og vitale former som rebetika, moderne kroncong, reggae, steel band, tango og jazz... Filleproletariatet bor i byer ... (og) de er naturlig predisponert for nye former for kulturelle uttrykk. [82]
Men det er ikke bare skaperne av en kunstform som bestemmer dens popularitet, og derfor hva som vil blomstre og hva som vil dø ut. Det er også forbrukerne, publikum. Og for flertallet av arbeidere og middelklassen i byene (liksom filleproletariatet) skjærer i stadig større grad forbruksmønstre, klesstil, rekreasjonsformer, former for seksuelle forbindelser og annet tvers gjennom gamle kulturelle barrierer. Språk forblir forskjellige, men hva folk prater om, er i økende grad det samme. Hvis det i denne brede betydningen i økende grad finnes en verdenskultur, er det ikke overraskende at kunst – både i sine folkelige og i sine “fine” former – i økende grad er internasjonal, med et verdenspublikum for filmer og TV-programmer, rockeband og symfoniorkestre, for romaner og operaer.
Akkurat som i folkelig kunst, er det en økende samhandling mellom regionale stiler, som hver er et produkt av den kapitalistiske utviklingen, slik at også i “finkulturen” har før-kapitalistiske former blitt erstattet av internasjonale, kapitalistiske former. Således har romanen, som var en litterær form skapt da borgerskapet kjempet for å erobre samfunnsmakten i Vest-Europa, blitt tatt opp og mestret av forfattere fra den ikke-vestlige verden, av folk som Ngugi, Akebe, Rushdie, Ben Okri og Marquez.
Kulturimperialisme var et faktum i det øyeblikk de dominerende kapitalistiske maktene påtvang erobrede folk sine språk og sitt syn på verdenshistorien – slik briter og franskmenn gjorde i sine respektive imperier, eller slik russerne gjorde, først under tsaren og så under Stalin. Den var et biprodukt av virkelig imperialisme – den blodige og barbariske prosessen som skapte verdensriker og utryddet hele folkeslag. Men sammensmeltningen av kulturer i dag kan ikke uten videre avvises som et tvangsprodukt. Den følger heller av de ugjenkallelige forandringene som kapitalismens ekspansjon bringer med seg. Sammensmeltningen skjer fordi mennesker over hele verden forsøker å mestre det å leve i samfunn som er formet av det samme verdenssystemet og underlagt den samme akkumulasjonshastigheten.
Ettersom de utbyttingsformene herskerne tar i bruk, blir mer og mer like, så blir også herskernes livsstil og kultur det. Og ettersom det kjedsommelige hverdagslivet til folk flest stadig blir mer avhengig av deres evne til å selge sin arbeidskraft og tilpasse seg arbeidstempoet i fabrikken, gruven eller kontoret, så vil folks former for fritidsaktiviteter, kultur, ja, til og med klesdrakt, bli like. Rytmene i moderne pop, f. eks., reflekterer – selv om de bare er et forsøk på å flykte fra – realiteten i det urbane livet og tvangen til lønnsarbeid. Romanen dominerer over alt i litteraturen fordi den best uttrykker måten borgerlige og småborgerlige intellektuelle opplever den nåværende, verdensomspennende virkeligheten.
Ingenting understreker fakta om en økende internasjonal kultur bedre enn TV-bilder fra de borgerkrigene mellom rivaliserende nasjonaliteter som har brutt ut i det tidligere Jugoslavia og det tidligere Sovjet. For de fleste av dem som slåss på begge sider har på seg de samme jeansene og det samme treningstøyet, hører på de samme walkmans eller kassettspillere, ser på den samme sporten og ganske sikkert på de samme såpeoperaene. Dette er fordi at hvis ikke de kriget, ville de i all vesentlighet leve like liv og utføre nesten identiske jobber.
Forandringsprosessen er selvfølgelig ikke fullstendig. En stor del av verdens befolkning er fremdeles bønder heller enn lønnsarbeidere. Blant lønnsarbeiderne er det de som lever på kanten av sult, ute av stand til å få noe mer enn det tilfeldige dagsarbeidet, og de som er i heltids-arbeid i storindustrien. I mange byer er det et veldig stort småborgerskap, ofte sammensmeltet i sine lavere rekker med massen av fremdeles knapt urbaniserte tidligere bønder, som fremdeles kan mobilisere bak krav for en tilbakegang til tradisjonen – som tilfellet er med de islamske bevegelser i mange Midtøsten-land eller med de hindu-sjåvinistiske bevegelsene i India. Men tendensen til sammensmeltning av kulturer er fremdeles overveldende, rett og slett fordi verdenssystemets press på livet til alle og enhver er overveldende.
Det er grunnen til at tilbakevending til tradisjonen alltid er mistenkelig: tradisjonene blir skapt – de mest moderne teknikker blir brukt for å omarbeide meningsinholdet i de eldste tekstene. Kulturen den moderne kapitalismen har skapt, er selvfølgelig en fordreid og motsetningsfylt kultur. Den er kulturen til et klassesamfunn som tapper millioner av mennesker for meningen i livene deres. Det er en kultur som har latt slaveri gå upåaktet hen, samtidig som man har snakket om frihet, en kultur som har produsert Belsen såvel som Beethoven. Poenget er ikke å dyrke denne kulturen slik mange post-modernister gjør, men å vedkjenne seg den som den eneste arena folk har å slåss på, siden systemet som skapte den har ødelagt og gjort foreldet alle andre kulturer.
De to store tendensene de siste 75 årene – utviklingen av nasjoner, mange av dem skapt blant grupper som ikke passet inn i den klassiske modellen fra det 19. århundre, og den voksende ensartetheten blant kulturer over hele verden – har ført til forvirring blant visse nyere forfattere når det gjelder nasjonalisme. De ser at selv om det ikke lenger synes å være noen fastsatte, objektive kriterier for å si hva en nasjon er eller ikke er, så blir det å tilhøre en nasjon tatt for gitt av så å si hele menneskeheten.
Resultatet har vært en tendens til å se nasjonalistiske bevegelser og ideologier som tilfeldige konstruksjoner, løsrevet fra kapitalismens økonomiske utvikling. Dette er innholdet i Nigel Harris’ siste bok, National Liberation. For Harris er kapitalismen i seg selv et internasjonalt system, basert på fri bevegelse av varer og finanser. Den utviklet seg innenfor et system med nasjonalstater, som ble skapt av et press – konkurransen mellom rivaliserende, eneveldige stater – utenfor seg selv, men som idag har en iboende tendens til å bryte ned grensene mellom disse statene og etablere en ny, multinasjonal orden. Det eneste som holder den tilbake, er politiske krefters evne til å få folk til å identifisere seg med ideologien om nasjonen.
Benedict Andersons svært innflytelsesrike bok, Imagined Communities, gjør en stor innsats for å lokalisere fremveksten av rivaliserende nasjonale ideologier i den materielle virkeligheten. Det han kaller “trykke-kapitalismen” spiller en viktig rolle i hans beretning. Han ser det oppadstigende borgerskapet i en viktig rolle i dannelsen av de første europeiske nasjonene: “Koalisjonen mellom protestantisme og trykke-kapitalisme skapte nye lesende offentligheter – ikke minst blant kjøpmenn og kvinner som typisk nok ikke kunne latin – og mobiliserte dem til politisk-religiøse formål”. [83] Veksten i ny nasjonal bevissthet på 1700- og 1800-tallet var mulig på grunn av “en nesten tilfeldig, men eksplosiv samhandling mellom et produksjonssystem og produksjonsforhold (kapitalisme), en kommunikasjonsteknologi (trykking) og det menneskelige språklige mangfoldets uunngåelige skjebne”. [84]
Med en gang noen nasjoner allerede var etablert, kunne individer fra visse sosiale grupper tenke seg å etablere nye, basert på å gi språk en skriftform. “Nasjonen” blir således noe man er istand til bevisst å trakte etter ... heller enn en langsomt skjerpende visjon.” [85] “En modell for en uavhengig nasjon var tilgjengelig for plagiering”. [86]
Publikum for de nye skriftspråkene kom, i det store og hele, fra “herskerklassefamilier i adel og landadel, fra hoff og geistlighet, oppadstigende midlere sjikt blant plebeiiske tjenestemenn, faglærte og det kommersielle og industrielle borgerskap.” [87] Så “i verdenshistoriske termer var borgerskapet den første klassen til å oppnå samfølelse på en grunnleggende forestilt basis... I Europa hadde disse samfølelsene en svært stor elastisitet begrenset av fedrelandets leseferdighet”. [88]
Men så snart modellen var etablert langs de språklige skillelinjer i Europa, kunne den om nødvendig operere uten dem. De europeiske maktene etablerte administrasjoner i koloniene som skar gjennom gamle språklige skiller. Den innfødte middelklassen som ble rekruttert for å fylle mange lavere og midlere administrative posisjoner, begynte å tenke på seg selv i rollen som nasjonsbærere og kopiere den europeiske modellen: “Er ikke indisk nasjonalisme uatskillelig fra den koloniale foreningen av markedet, etter Sepoy-opprøret, av de sterke og avanserte blant imperialistmaktene?” [89]
Men Anderson lykkes ikke i å kombinere disse elementene til en sammenhengende, helhetlig materialistisk analyse. For istedet for å anerkjenne nasjonalstaten som den typiske formen for kapitalistisk herredømme, legger han vekt på subjektive faktorer som fikk folk til å “forestille seg” nye former for samfunn. Disse faktorene dukket først opp, mener han, da sosiale og økonomiske forandringer i slutten av middelalderen førte til sammenbrudd i “kulturelle konsepter om den store antikken” som ga “en viss mening til hverdagslivets uunngåelige skjebner (fremfor alt, død, tap og trelldom)”. Fra det synspunktet stammer “strevet for å finne en ny måte å meningsfylt binde sammen brorskap, makt og tid på”. [90]
Røttene til den nasjonalistiske ideologien blir da til slutt lokalisert i eksistensiell lengsel, ikke kapitalistisk utvikling, til tross for mye lovende i Andersons argumentasjon. Dette blir klarere i hans New World Disorder, [91] der nasjonalismens styrke ikke blir tilskrevet kapitalismen som sådan, men “to betydelige faktorer” forbundet med “kapitalismens fødsel: massekommunikasjon og massevandringer”. “Trykke-kapitalismen skapte en rekke offentligheter som begynte å forestille seg en ny type samfunn gjennom media: nasjonen”, mens “tilsynekomsten av tusener av innvandrere i etablerte samfunn ikke kan la være å produsere sin egen etnisisme: Le Pens nyfascistiske bevegelse i Frankrike, National Front i Storbritannia, ‘Hvit Makt’-ekstremister i USA.”. Dette er å gjenta den gamle villfarelsen om at innvandring fører til rasisme – til tross for svært kraftfulle beviser for at rasismen ofte er sterkest der det er færrest medlemmer av etniske minoriteter (som med antisemittismen i Polen idag, eller anti-svart rasisme i så å si alle hvite byer og forsteder i Storbritannia).
Svakheten i Andersons ellers sterke argument er utvilsomt forbundet med utgangspunktet for boken hans. Han begynte å skrive den, forklarer han, i slutten av 1970-åra under inntrykket av den første krigen mellom det han så som sosialistiske stater – Kina og Vietnam. Hele målet hans var å forstå hva det var med nasjonalismen som gjorde den til et sentralt trekk i både sosialistiske og kapitalistiske samfunn. Ved å nekte å se Kina og Vietnam som samfunn dominert av kapitalakkumulasjonens dynamikk – som en statsorganisert variant av kapitalismen – ble han drevet til å se etter nasjonalismens røtter utenfor det kapitalistiske samfunnet, i tilfredsstillelsen av medfødte, psykologiske behov.
Resultatet er, paradoksalt nok, at Anderson er blind når det gjelder å forstå noe som ikke-marxisten Ernest Gellner forstår. Gellner ser utviklingen av historien, ikke i termer som primitiv kommunisme, slaveri, føydalisme, kapitalisme og sosialisme, men heller som “primitive” samfunn, jordbrukssamfunn og industrisamfunn. Til tross for de mange feil ved en slik tilnærming, gir det ham en fordel i forhold til Anderson når han ser på de såkalte sosialistiske samfunn i midten av det 20. århundret. Han venter ikke at de skal være forskjellige i sine grunntrekk fra kapitalistiske samfunn, og ser etter materielle forklaringer på de fellestrekk som skiller begge fra tidligere samfunn. Derfor er han virkelig god når han skriver om forsøk på å se nasjoner som evige:
“Nasjoner som en naturlig, gudegitt måte å klassifisere mennesker på, er en myte; nasjonalismen som noen ganger tar eksisterende kulturer og gjør dem til nasjoner, andre ganger finner dem opp og utsletter eksisterende kulturer – det er virkeligheten”. [92]
Han argumenterer for at det er behovet til ethvert “industrisamfunn” for en “homogen” befolkning som er lese- og skrivekyndig i et felles språk, som er grunnlaget for nasjonen:
Det er ikke tilfellet at nasjonalismen påtvinger homogenitet... Det er det objektive behovet for homogenitet som blir reflektert i nasjonalisme... En moderne industristat kan bare fungere med en kulturelt standardisert, utskiftelig befolkning... Nasjonalismen er ikke oppvåkningen av en gammel, latent, sovende kraft, selv om det er slik den presenterer seg. Det er i virkeligheten konsekvensen av en ny form for sosial organisering, basert på dypt internaliserte dannelsesavhengige og avanserte kulturer, hver beskyttet av sin egen stat. [93]
Akkurat som nasjonen er et resultat av objektive materielle realiteter, så er også streben blant massene etter nasjonal tilhørighet det samme. Med industrialiseringen:
... lengter analfabetene, de halvt sultende befolkningene fra sine opprinnelige kulturelle ghettoer, som blir dyttet inn i slumbyenes smeltedigler, etter inkorporering i en av de kulturelle sammenslutninger som allerede har, eller ser ut som om den kan, tilegne seg sin egen stat med det påfølgende løfte om fullt kulturelt medborgerskap, tilgang til barneskoler, sysselsetting, og alt mulig. [94]
Når adgangen til nasjonalitetens stolthet er lett, argumenterer han, vil de glemme sin gamle kultur og assimileres – på den måten forklarer han det faktum at det er ti ganger flere potensielle språk i verden enn det er nasjoner eller aspirerende nasjoner. Men når de blir “vraket”, vil de søke etter andre måter å definere seg selv på. “Nasjonalisme som sådan er dømt til å dominere, men ikke noen bestemt nasjonalisme”. [95]
Gellner kan derfor gå dypere enn både Anderson og Harris gjenom å se hvorfor drivkraften for å identifisere seg med en nasjon – og om nødvendig forsøke å danne nye nasjoner – er et slikt sentralt trekk ved den moderne verden:
Nasjoner kan bare bli definert ved å uttrykke seg i forhold til nasjonalismens tidsalder, og ikke den motsatte veien... Når generelle sosiale betingelser bereder grunnen for standardiserte, homogene, sentralt opprettholdte høye standarder, som trenger gjennom hele befolkninger og ikke bare elite-minoriteter, oppstår en situasjon der klart definerte, utdanningsmessig sanksjonerte og forente kulturer konstituerer så å si den eneste slags enhet som mennesker villig og ivrig identifiserer seg med... Bare da kommer det til syne at enhver utfordring av deres grenser utgjør en skandale... Under disse betingelsene, og bare disse betingelsene, kan nasjoner bli definert uttrykksmessig ved både vilje og kultur. [96]
Men Gellner har også en stor svakhet. Han ser det ikke som mulig at et industrisamfunn kan organiseres på noen annen måte enn den eksisterende. I denne utstrekning fører hans mye mer materielle analyse til en konklusjon som ligner svært på Andersons: nasjonen dominerer alle eksisterende samfunn, og vi kan like det eller mislike det. Gellner, som var involvert i protester mot de rivaliserende barbariske nasjonalistiske ideologiene i Jugoslavia sommeren 1991, liker det helt klart ikke. Men han kan ikke peke på noen annen vei fremover.
Eric Hobsbawms arbeid Nations and Nationalisms since 1780 tar for gitt en ramme som ligner veldig på Gellners, [97] dog med langt flere referanser til den marxistiske tradisjonen, som Hobsbawm peker på var den første til å begripe at nasjoner ikke er tidløse enheter, men konstruert med det “moderne samfunns” fødsel. Det meste av hans arbeid handler om å plassere en stor del historisk materiale inn i denne rammen – så mye til tider at leseren står i fare for å gå seg vill i mengder med fascinerende fakta, ute av stand til å se skogen for bare trær. Men Hobsbawm skiller lag med Gellner på en rekke punkter.
For det første insisterer han på at synspunktene til dem som støtter nasjonale bevegelser eller nasjonalstater, ikke behøver å være så tydelige som nasjonalistlederne påstår:
Hvis jeg har en hovedkritikk av Gellners arbeid, så er det at hans foretrukne perspektiv om modernisering ovenfra gjør det vanskelig å være tilstrekkelig oppmerksom på synet nedenfra.
Synet nedenfra, dvs. nasjonen sett ikke av regjeringer og talsmenn og aktivister for nasjonalistiske (og ikke- nasjonalistiske) bevegelser, men av vanlige personer som er objektene for deres handlinger og propaganda, er overordentlig vanskelig å oppdage.
Vi kan ikke anta at nasjonal identifisering – når den eksisterer – ekskluderer eller alltid er overlegen det som er igjen av identiteter som konstituerer det sosiale vesenet...
Nasjonal identifisering og hva man tror det innebærer kan forandre seg og skifte med tiden, til og med i løpet av ganske korte perioder. [98]
Senere utvikler han argumentet videre:
Menn og kvinner valgte ikke kollektive identiteter som de valgte sko, vel vitende om at man bare kan ta på ett par om gangen. De hadde, og har fremdeles, mange tilknytninger og lojaliteter samtidig, inkludert nasjonalitet, og er på samme tid opptatt med forskjellige aspekter ved livet, hvilket som helst av disse kan til enhver tid være fremst i deres bevissthet, slik mange anledninger viser. I lange tidsperioder ville ikke disse forskjellige tilknytningene stille uforenlige krav til en person... Det var bare når en av disse lojalitetene kom i direkte konflikt med en annen, at problemer med å velge mellom dem oppsto.
Han gir et eksempel på hvordan sosiale anliggender og nasjonale lojaliteter har spilt sammen ved å sitere Peter Hanaks forskning på brev fra soldater av forskjellig etnisk bakgrunn som tjenestegjorde i den østerriksk-ungarske hæren under 1. verdenskrig:
I løpet av de første årene var det ikke mye nasjonalisme eller anti-monarkisme blant korrespondentene... Krigsårene, men særlig den første russiske revolusjonen, hevet det politiske innholdet i den beslaglagte korrespondansen dramatisk. Sensorens rapporter om den offentlige opinionen observerte enstemmig at den russiske revolusjonen var den første politiske hendelsen siden utbruddet av krigen hvis sjokkbølger trengte gjennom til de laveste lag av folket. Blant aktivistene fra noen av de undertrykte nasjonalitetene, slik som polakker og ukrainere, vekket det til og med håp om reformer – kanskje til og med uavhengighet. Den dominerende stemningen var imidlertid for fred og sosial forandring.
Den politiske opinionen som nå begynte å komme til syne til og med i brev fra arbeidere, bønder og arbeiderklasse-kvinner, analyseres best uttrykt i tre sammenføyde doble motsetninger: rik-fattig (eller godseier – bonde, sjef – arbeider), krig – fred og orden – uorden. Forbindelsene, i brevene i det minste, er innlysende: de rike lever bra og tjenestegjør ikke i hæren, fattigfolk lever på de rike og mektiges nåde, autoritetene i staten og hæren osv. Nyheten ligger ikke bare i klagenes større hyppighet ... men i den måten en revolusjonær forventning om en fundamental forandring var tilgjengelig som et alternativ til passiv godtakelse av skjebnen.
Nasjonale følelser blir til argumenter bare indirekte, hovedsakelig fordi, for å sitere Hanak, “inntil 1918 hadde den nasjonale stemningen enda ikke utkrystallisert seg til en stabil del av bevisstheten blant folkets brede masser...” Nasjonalitet kommer oftest til syne som et aspekt av konflikten mellom rik og fattig, spesielt der de to tilhører forskjellige nasjonaliteter. Men selv der hvor vi finner den sterkeste nasjonale stemningen – som i tsjekkiske, serbiske og italienske brev – finner vi også et overveldende ønske om sosial forandring... Perioden da Oktoberrevolusjonen hadde sin første innvirkning, var den perioden da det sosiale elementet i den allmenne stemningen var på sitt sterkeste...
Det var bare da streikebølgene i østerrike-Ungarn og Tyskland i januar 1918 ikke klarte å styrte regimet og tvinge krigen til en slutt, at folk begynte å se vekk fra sosial revolusjon og se etter frelse i nasjonalismen: “Men selv da, i løpet av 1918, da det nasjonale tema til slutt ble dominerende i folks bevissthet, var det ikke adskilt fra eller i motsetning til det sosiale tema. For de fleste fattige mennesker løp de to temaene sammen da monarkiet brøt sammen...” Hobsbawm argumenterer for at “nasjonalismen var seierrik ... i den utstrekning bevegelsene som reflekterte de virkelige bekymringene til fattige mennesker i Europa, slo feil i 1918. Da dette skjedde, var de lavere og midlere skikt av de undertrykte nasjonalitetene i posisjon til å bli herskende eliter i de nye uavhengige ... små statene”. [99]
Den andre nyheten i Hobsbawms beretning er at han påstår at nasjonalismens grep svekkes, til tross for den vidtfavnende troen om det motsatte. Han baserer sin påstand på en rekke argumenter.
For det første benekter han at de fleste av de nye statene som har dukket opp i de tidligere koloniene siden 1945, virkelig kan regnes som nasjonale stater. Siden de er avgrenset innenfor de gamle administrative grensene, kan de ikke oppnå språklig homogenitet eller vinne noen virkelig lojalitet fra massene. Men dette beviser bare at de nasjonale statene ikke ble noen suksess – de ble til for sent.
Alle kappes om å bli fokuset for sine innbyggeres identitet, og noen lykkes, selv om identifiseringen ikke er total (men så viser Hobsbawms egen analyse at vi ikke burde forvente den å være det): Til tross for at staten ikke lykkes i å pålegge et felles språk, identifiserer svært mange indere seg med “sitt land”, selv om de også identifiserer seg som hinduer eller muslimer, arbeidere eller arbeidskjøpere, brahminer eller kasteløse. Det faktum at statsgrenser i Afrika og Midt- østen går tvers gjennom språkgrenser, stopper ikke alltid staten fra å bli et fokus for lojalitet for middelklassen som er avhengig av den for utkommet, og ser til den for å modernisere samfunnet, og som til gjengjeld utøver ideologisk innflytelse overfor arbeiderne, filleproletariatet og bøndene. Mens han skrev, hadde han et enda mer tvilsomt argument når det gjelder de “sosialistiske” landene:
For så vidt som slike regimer ikke, i alle fall ikke i teorien, identifiserer seg med noen enkelt av sine nasjonaliteter og ser på interessene til hver av dem som sekundære i forhold til høyere felles mål, er de ikke-nasjonale... Det var kommunistregimenes store bragd i multinasjonale land at de begrenset de katastrofale effektene av nasjonalismen innenfor landene... “Diskrimineringen” eller til og med “undertrykkelsen” som forkjemperne for forskjellige sovjetiske nasjonaliteter i utlandet protesterte mot, er mye mindre enn de forventede konsekvensene av tilbaketrekkingen av sovjetisk makt. [100]
Her skulle man bare ønske at Hobsbawm tok alvorlig sitt eget pålegg om å se ting “nedenfra” – og ikke bare uttrykt i hvordan offisielle talspersoner presenterer dem. Han kunne ha spurt seg selv hva det betydde å være tartar eller kaukasisk sesongarbeider med husrom i et herberge i Moskva, tyrkisk-talende vernepliktig i en russisk-talende hær, eller kasakstansk-talende barn i Alma Ata, en by uten et eneste barnehjem der man snakker innfødte språket.
Som det nå er, blir undertrykkingens realiteter begrenset til to fotnoter; en som nevner romaniseringen av Ceausescus Romania (men ikke forfølgelsen av tyrkerne i Bulgaria, enda mindre den etniske rensingen som drev ungarsk-talende fra Slovakia og tysk-talende fra Bøhmen, Mehren og den vestlige delen av Polen etter 1945) og “masseforflytningen av hele befolkninger på grunn av deres nasjonalitet som fant sted etter krigen” i Sovjet (men ikke glorifiseringen av tsar-Russlands erobring av ikke-russiske folk som fra da av ble offisiell ideologi).
Uansett om Hobsbawm liker det eller ikke, ble alle de østeuropeiske regimene sett på av alle som bodde i dem som regimer dominert av enkelt-nasjonaliteter. [101] Da er det neppe overraskende, at etter at folk har blitt i stand til å uttrykke seg fritt, har det vært opprør fra minoritets-nasjonaliteter, og forsøk – ofte satt i scene av levninger fra de gamle herskerpartiene – på å mobilisere de dominerende nasjonalitetene mot dem. Men Hobsbawm har to andre punkter som har mer for seg. Han argumenterer:
Nasjonalismen ... er ikke lenger en hovedretning i den historisk utvikling. I den “utviklede” verden i det 19. århundret, var byggingen av en rekke nasjoner som kombinerte nasjonalstat og nasjonaløkonomi, et sentralt faktum i de historiske forandringsprosessene... I den “avhengige” verden i første halvdel av det 20. århundret ... var bevegelser for nasjonal frigjøring og uavhengighet de viktigste agentene for politisk frigjøring på mesteparten av kloden... Begge var typisk samlende liksom frigjørende...
De karakteristiske nasjonale bevegelser på slutten av det 20. århundret er klart negative, ja, splittende.
Det er et korrekt element i dette argumentet. Kapitalismen idag finner selv de største eksisterende statene for små til sine operasjoner. Ideen om at mindre stater vil gjøre det lettere for folk å hanskes med systemets innfall, er absurd. Men dette var sant allerede for 80 år siden, da Rosa Luxemburg brukte dette argumentet mot Lenin. Og i økonomiske termer hadde hun rett: de etterfølgende statene til det østerriksk-ungarske imperiet, for eksempel, mislyktes helt i å få fortgang i sin økonomi i mellomkrigsårene, [102] avskåret som de var – av statsgrenser, fra sine gamle råvarer og markeder. Men politisk tok hun feil, fordi millioner av mennesker flokket seg om nasjonale bevegelser, rev de gamle imperiene fra hverandre og skapte nye stater uansett.
Det faktum at nasjonalismen er en blindvei, hindrer ikke automatisk folk fra å gå i den retningen – selv om det betyr at de på et punkt sannsynligvis vil foreta en u-sving og ta fatt på veien ut igjen. Hobsbawms sluttpoeng er at mye som løst blir kalt nasjonalisme ikke er opptatt av å bygge nye stater i det hele tatt, men heller av å mobilisere folk fra visse språklige eller etniske bakgrunner til å utøve politisk press på eksisterende stater. Dette, sier han, er et produkt av den måten den økonomiske utviklingen har trukket et stort antall mennesker forskjellig bakgrunn til verdens storbyer.
Graden av etnisk blanding gjør enhver idé om å etablere en ny etnisk homogen stat umulig. Men den skaper også sterke valgkretser for dem som ønsker å gjøre politisk karriere ved å love fordeler for én språklig, etnisk eller religiøs gruppe fremfor en annen. I ekstreme tilfeller vil resultatet være forferdelige blodbad. Men selv om disse gruppene er organisert rundt nasjonal identifisering med et fjernt opprinnelsesland, kan de ikke bli betraktet som nasjonalister på den måten som begrepet vanligvis blir brukt. Hans argument her er veldig sterkt. Likevel overdriver han det. Under betingelser med økonomisk kollaps, kan bevegelser som krever at andre etniske grupper skal drives ut, slåss for kontroll til og med av moderne, multi-nasjonale byer – som vi har sett i Bosnia de siste månedene. Etnisitet kan gå lenger enn kommunalisme og trakte etter å anlegge nye, etniske statsgrenser ved å bruke de mest barbariske metoder.
Noen av Hobsbawms argumenter viser at potensialet eksisterer for å motvirke nasjonalismen, den er ikke den ustoppelige avguden som mange mennesker tror. Men argumentene viser ikke hvordan dette potensialet kan virkeliggjøres. For å klare det, måtte Hobsbawm ha brutt med sin egen utvannede eurokommunisme, med dens tiloversblivne tilsetning av nostalgi etter stalinismen, og se på klassealternativene han nevner når han skriver om 1. verdenskrig.
Den sentrale påstanden i denne artikkelen så langt, er at mysteriet med nasjonalstaten forsvinner når den forstås som den typiske formen for politisk administrasjon forbundet med kapitalismens fremvekst, fra sin begynnelse i den vestlige delen av Europa til dagens erobring av hele verden. På ethvert stadium har de som har strevet for å dele gevinstene av denne fremveksten, enten de selv har vært kapitalister, statsbyråkrater eller medlemmer av middelklassen, ønsket sin egen nasjonalstat. Det faktum at de, for å få en slik stat, noen ganger har måttet strekke definisjonen av “nasjonal” nesten hinsides enhver fornuft, er irrelevant. Det samme er det faktum at mange av de nye statene ikke har lykkes i å oppfylle de økonomiske mål som var ventet av dem.
Systemet med nasjonalstater er da det politiske motstykket til den fullt utviklede kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den politiske formen som etter å ha hjulpet kapitalismen i dens erobring av verden i sin ungdom, nå fortsetter inn i dens modne alder og alderdom.
Styrken til den nasjonalistiske ideologien under kapitalismen er da ikke overraskende. Den er en del av refleksjonen i folks bevissthet av erfaringen med å leve i en kapitalistisk verden. Akkurat som det å leve under kapitalismen får den store massen av mennesker til å ta for gitt at vareproduksjon, fremmedgjort lønnsarbeid og konkurranse er mer vanlig enn samarbeid, får det dem også til å ta for gitt nasjonalstatens nødvendighet. Og nasjonalistisk bevissthet gir mening så lenge folk ikke utfordrer systemet som helhet: Innenfor det er den individuelle kapitalist i en veldig svak situasjon med mindre han har en stat til å påtvinge andre sine interesser; [103] den individuelle bondefamilien håper at staten vil beskytte den mot de uunngåelige svingningene i markedet for matvarer; den individuelle arbeideren vet at han eller hun må tilhøre en stat for å få lov til å arbeide og leve fritt og søke velferdsordninger når det er nødvendig.
Marx understreket for nesten 150 år siden at de herskende idéer alltid er idéene til den herskende klassen. Og én av disse idéene er idéen om nasjonen som en “naturlig enhet” for å samle en del av menneskeheten i sin “egen”, avsperrede del av planeten.
De herskende ideene er ikke uforanderlige. På dette punktet har i alle fall Hobsbawm rett. Store sosiale kriser skaper situasjoner der ideer og realiteter beveger seg i motsatt retning, der sosial uro og menneskelig lidelse kommer i konflikt med gammel troskap, der folk finner det bokstavelig talt umulig å leve på den gamle måten, der plutselige konfrontasjonsutbrudd skaper nye motsetninger og nye lojaliteter.
I slike perioder er ikke folks bevissthet monolittisk, men motsetningsfylt, for å bruke Gramscis beskrivelse. [104] Gamle måter å se ting på eksisterer side om side med nye måter å se ting på. Folk fortsetter å uttrykke seg ved å bruke gamle begreper, mens de handler på en måte som innebærer fullstendig nye begreper. Til slutt kan motsetningen bare bli løst ved å bryte med det gamle eller avstå fra det nye. Men det kan ta veldig lang tid før slutten kommer.
Utviklingen av kapitalismen i det 16. og 17. århundret skapte således former for sosial atferd som utfordret hele ideologien til den middelalderske kristendommen. Logikken i denne utfordringen førte til opplysningstidens fullstendige forkastning av religiøse måter å tenke på. Men denne forkastelsen trengte ikke gjennom og inn i folks bevissthet før lang tid etter. I mellomtiden forsøkte folk som identifiserte seg med de nye måtene å leve på, å forsone seg delvis med den gamle måten å tenke på, ved å fortsette å akseptere kristendommen, men i nye, reformerte versjoner.
Farten på krisens begynnelse og graden av sosial uro er mye større under kapitalismen enn under enhver tidligere produksjonsmåte, og stresset som følger med gamle bevissthetsformer er mye mer akutt. Ikke desto mindre – motstridende, kryssende former for bevissthet er et uunngåelig trekk ved mentaliteten hos de store folkemassene i første stadium av ethvert stort opprør: Arbeidermassene som styrtet tsaren og dannet arbeiderråd i februar 1917, tillot fyrst Lvov å lede den provisoriske regjeringen; de tyske arbeiderne som ble kvitt keiseren og gjorde slutt på krigen, tillot katastrofalt nok Ebert, Scheidemann og “blodhunden” Noske å opprettholde makten til borgerskapet og offiserkorpset; de polske arbeiderne som dannet en stor uavhengig fagforening og påførte stalinismen dens første viktige nederlag sommeren 1980, bukket for paven og aksepterte rådene fra dem som gikk inn for kompromiss med herskerne.
Det er i denne sammenhengen vi må forklare den plutselige veksten i de nye nasjonalistiske ideologiene og bevegelsene. Idéen om inndelingen av menneskeheten i nasjoner blir etset inn i folks bevissthet under kapitalismen. Hvis én nasjonalstat svikter dem, så er det lettest å vende seg til idéen om å danne en ny nasjonalstat. Det synes så mye mer “praktisk” å arrangere brikkene på brettet på nytt enn å finne opp et helt nytt spill.
Dette kan bli oppmuntret av de materielle interessene til store deler av middelklassen – særlig der hvor en stor del av regionens befolkning snakker flytende et språk som er forskjellig fra det offisielle språket i den gamle staten. For noen av dem betyr en separat stat – eller i det minste nasjonalt indre selvstyre – økt tilgang til byråkratiske stillinger. Herav oppblomstringen av katalansk nasjonalisme de siste par årene av fascistregimet i Spania, da store deler av den katalansk-talende middelklassen tilsluttet seg og utøvde innflytelse på en kamp som hovedsakelig spansk-talende arbeidere tidligere hadde stått i spissen for. Men språk er ikke en ufravikelig faktor: I enhver ny statsdannelse kan identifisering med kampen for den, forsterke mange karriere-utsikter.
Det kan også være en fordel for viktige deler av kapitalistklassen å lede sosial misnøye inn mot nasjonalistiske krav. De med mest makt fremmer sjelden nasjonalismen selv, og noen ganger gjør de sitt beste for å motstå den fordi nasjonalismen er lite gunstig for deres egne sterke forbindelser med den gamle staten. Men selv da kan de komme til å se på den som et mindre onde sammenlignet med en voksende bevegelse for sosial revolusjon. Og mindre sterke elementer innen herskerklassen kan se på støtte til en stat som vil løsrive seg, som en god anledning til å få fart på sin egen opphopning av rikdom. Således var det ikke det lille bengalsk-talende storborgerskapet som satte igang bevegelsen for å skille ut den østlige delen av Pakistan fra det sentrale statsapparatet i det vestlige Pakistan i 1971, men noen av dem klarte å profitere enormt da utskillelsen til slutt førte til dannelsen av den nye nasjonalstaten Bangladesh.
En siste faktor er også av stor betydning når det gjelder å utløse identifisering med nasjonalistiske slagord: Nemlig i hvilken grad den gamle staten gjennomfører en politikk som kan synes å involvere undertrykking etter nasjonale skillelinjer. Den klassiske formen dette tar, er diskriminering mot de som snakker et særskilt språk – som med den tyrkiske regjeringens forsøk i 1980-årene på å forby kurdisk, eller regjeringen i Sri Lankas insistering på at singalesisk, ikke tamilsk, er det offisielle språket. Selv om middelklassen lider mest, møter også arbeidere problemet hver gang de kommer i kontakt med staten – med dens politi, dens rettssaler, eller til og med dens postkontor.
Men diskrimineringen behøver ikke å være formell, slik svarte mennesker i Europa og Nord Amerika vet så altfor godt. En særskilt språklig eller religiøs gruppe kan finne ut at de blir behandlet som annen- eller tredjeklasses borgere hver gang de kommer i kontakt med polititjenestemenn, statsbyråkrater eller arbeidskjøpere. Dette var erfaringen til irene (særlig, men ikke bare, katolikkene) under britisk styre, bengaleserne under pakistansk styre og kurderne under irakisk styre. Logikken i situasjonen fører til en ond sirkel med undertrykkelse: Minoriteten protesterer mot diskrimineringen av dem, staten ser på dem som illojale, arresterer deres talspersoner, oppløser enhver representativ institusjon de besitter, sensurerer deres presse, oppmuntrer til videre diskriminering av dem og øker således deres følelse av fremmedgjøring fra den samme staten. Det som starter som små protester med det formål å sikre en bedre posisjon for den nasjonale minoriteten innenfor den eksisterende staten, ender ofte opp som uforsonlige krav om løsrivelse.
Men et element av virkelig undertrykkelse er ikke alltid nødvendig for at en bevegelse skal vinne massiv støtte. Akkurat som statens offisielle nasjonalisme vanligvis har befolkningsflertallets passive samtykke, så kan store sosiale og politiske kriser føre til at støtten hos en del av befolkningen overføres til en rival som vil løsrive seg. Fordi løsrivelse betyr forandring og enhver forandring synes som en forbedring, kan lojaliteten til den nye nasjonalismen være sterkere enn til den gamle – selv om dette nye styrkeforholdet ikke behøver å vare.
Skottland er et eksempel på hvordan nasjonalismen til de ikke-undertrykte [105] kan variere voldsomt. Uavhengighet, eller i det minste egen regjering, synes ved noen anledninger å tilby en rask måte for folk å bryte ut av grepet til den konservative regjeringen og de stygge effektene av Storbritannias utdratte økonomiske nedgang. Støtte til nasjonalismen, og til det Skotske Nasjonale Partiet spesielt, vokser av og til veldig raskt. Identifiseringen med de overflatiske symbolene på britisk nasjonalisme – de “nasjonale” sportslagene, det “nasjonale” flagget, den “nasjonale” kulturen og de “nasjonale” berømtheter – blir i overveldende grad en identifisering med skotske symboler. Men støtten forblir passiv for de store folkemassenes vedkommende, og når det ikke inntreffer noe gjennombrudd for uavhengighet, kan støtten dø hen like raskt som den oppsto. Og da ser ikke folk noen motsetning i å identifisere seg med skotske symboler (fotballaget) og britiske symboler (monarkiet, de væpnede styrker, og til og med det olympiske laget, [106] en identifisering som det Skotske Nasjonale Partiet ikke utfordrer!).
Dette betyr ikke at nasjonalismen til de ikke-undertrykte ikke kan representere problemer for den eksisterende staten. Tilfeldige betingelser kan bli et fokus for mye større misnøye av sosial natur, og staten kan reagere med å forsøke å knuse den, og slik skape undertrykkende betingelser som ikke eksisterte tidligere. Det er verdt å huske at inntil midten av 1930-årene, var den baskiske nasjonalismen en høyrekraft i spansk politikk; det var aksjonene til staten selv som tvang den til å alliere seg med venstresida og innta en posisjon med uforsonlig fiendtlighet overfor fascismen. [107]
I det siste har nasjonalismen til folk som ikke er gjenstand for undertrykking på grunnlag av nasjonale karakteristika, men som bor på forskjellige sider av statsgrenser trukket opp av stormakter i fortiden, hatt en betydelig politisk innflytelse. Bevegelsen mot stalinismen i den østtyske staten i 1989, forandret seg til en bevegelse for inkorporering i Forbundsrepublikken, mens store deler av den reformistiske venstresida i Sør-Korea har sett på nasjonal gjenforening som en sentral parole – selv om partier fra den konservative høyresida også kaller seg selv for “gjenforenings”-partier.
Vi må uansett forstå vendingen mot nasjonalismen blant arbeidere i ulike land som én av måtene herskerklassens idéer fortsetter å utøve innflytelse på – selv når krisen i systemet begynner å rive folk vekk fra en konservativ tilknytning til den gamle orden. Graden av denne innflytelsen avhenger her, som i andre tilfeller, av to faktorer: Nivået på den kollektive kampen mot systemet, og i hvilken grad det eksisterer sosialistiske organisasjoner som er istand til å ta opp de politiske og ideologiske argumentene på hver arbeidsplass og i hvert lokalmiljø. Der hvor den nasjonalistiske innflytelsen er størst, er der krisen resulterer i nederlag og demoralisering heller enn kamp blant arbeidere, og hvor den ideologiske krisen til mesteparten av venstresida siden stalinismens sammenbrudd har gjort mest skade.
For nasjonalismens oppsving kan ikke adskilles fra venstresidas krise internasjonalt – som har skjedd parallelt med krisen i systemet. Det er et enormt vakuum på venstresida som ofte overlater de som preker nasjonalisme (eller i store deler av verden, religiøs fundamentalisme) til seg selv, med liten sosialistisk konkurranse.
Vakuumet på venstresida er størst, og krisen i systemet øver mer skade enn alle steder utenfor Afrika, i de land som kalte seg kommunistiske. Det burde ikke komme som noen overraskelse at disse landene har erfart den største veksten i rivaliserende nasjonalistiske bevegelser de siste årene.
Skjebnen til det tidligere Sovjet viser hvordan økonomisk krise – “stagnasjonen” som begynte i de siste årene under Bresjnev fører til nedgang og masse-forarming i de siste årene under Gorbatsjov – kan skape politiske kriser, og politiske kriser kommer til uttrykk i nasjonale bevegelsers vekst. Det viser hvordan medlemmer av middelklasse-intelligentsiaen skaper bevegelser som gjør det nasjonale spørsmål til fokuset for all annen misnøye – folkefrontene i de baltiske statene, Moldavia, Armenia og Aserbadsjan, Rukh i Ukraina, og rundbordet i Georgia. Det viser hvordan den virkelige undertrykkelsen som mange vanlige mennesker lider under, kan føre til at disse bevegelsene får enorm massestøtte (en mye større og mer aktiv støtte enn de forskjellige demokratiske bevegelsene blant russere). Og det viser hvordan viktige personer i herskerklassen selv, i en tid med en alvorlig politisk krise, kan skru over til nasjonalisme som en måte å opprettholde sin kontroll over i det minste deler av den gamle staten – Kravtsjuk i Ukraina, Nazarbajev i Kazakhstan, og merkeligst av alt, Jeltsin i Russland, slår på den nasjonalistiske stortrommen og påstår at den dominerende nasjonaliteten har blitt undertrykt av de andre.
Men det er det jugoslaviske tilfellet som er det mest åpenbare – og, så langt, det mest grusomme.
Staten ble møysommelig rekonstruert etter de tyske okkupantenes nederlag i 2. verdenskrig for å balansere de viktigste slaviske velgere – slovenere, serbere og kroater – mot hverandre, for slik å hindre politisk sammenbrudd forårsaket av at kroater og slovenere skulle føle seg dominert av serbere (som før krigen) eller at serbere skulle føle seg dominert av kroater (som under den tysk okkupasjonen). For å nå dette målet, ble serberne i Montenegro, makedonierne (sett på av serberne tidligere som “sør-serbere”) og den blandede serbisk-kroatisk-muslimske befolkningen i Bosnia alle gitt sine egne republikker adskilt fra det egentlige Serbia, mens det blandede serbisk- og ungarsk-talende området Vojvodina i det nordlige Serbia ble gitt autonom status. Alle slavere hadde like muligheter til å stige i statsbyråkratiet; den eneste undertrykte nasjonaliteten var de albansk-talende i Kosova, som ble nektet sin egen republikk og var gjenstand for systematisk diskriminering fra alle andre. Men det er viktig å forstå at denne strukturen ikke var basert på noe systematisk forsøk på å undergrave nasjonale bånd, snarere på å bruke hver enkelt nasjonalitet til å nøytralisere de andre. Splitt og hersk var alltid tilstede.
Strukturen fungerte bra for herskerne inntil slutten av 1960-tallet. Staten overlevde intakt gjennom forskjellige ytre politiske kriser, for eksempel i 1948, da Jugoslavia rev seg løs fra den sovjetiske blokken, og økonomien vokste raskt de neste 20 årene. Da mangel på økonomisk dynamikk førte til nok en politisk krise i slutten av 1960-årene,, åpnet svekket politikontroll for at sosial misnøe kunne komme til uttrykk gjennom studentdemonstrasjoner i Beograd og et oppsving for kroatisk nasjonalisme innenfor det statsbærende partiet selv. Staten klarte å knuse begge bevegelsene, men bare fordi den fulgte opp med voksende institusjonalisering av de forskjellige nasjonalistiske ideologiene på regjeringsnivå. Lederne for hver av republikkene var til en viss grad i stand til å avlede misnøyen ved å gi inntrykk av at de kjempet for “nasjonale” interesser innenfor den føderale regjeringen.
Så, i 1980-årene, brøt krisen ut for alvor. Arbeidsløsheten steg, det var voksende inflasjon og levestandarden falt inntil den ikke var høyere enn den hadde vært i 1930-årene. Så fulgte en eksplosjon av misnøye – for en stor del på et klassegrunlag. Antall streiker økte fra 100 i 1983 til 1530 i 1987, da det ble oppfordret til generalstreik og arbeidere brøt seg inn i det føderale parlamentet. Men på det tidspunkt satte mektige politikere seg fore å beskytte seg selv mot den økende bevegelsen nedenfra og fremme sine egne karrierer ved bevisst å piske opp nasjonalt hat.
Den første som gjorde det, var Slobodan Milosevic, en fremadstormende mann i den serbiske partiledelsen. Han lanserte en massiv kampanje mot den påståtte forfølgelsen av serbere i Kosova og benyttet seg av kjempemessige demonstrasjoner av alle klasser i Serbia – industriledere ga arbeiderne fri for å delta, sammen med studentorganisasjoner, krigsveteraner, medlemmer av vitenskapsakademiet osv. – for å overta kontrollen i Serbia og så innsette sine støttespillere i Vojvodina og Montenegro. Hans anstrengelser ble snart etterlignet av andre. I Kroatia begynte en general som hadde falt i unåde, Franjo Tudjman, å kurtisere tilhengere av krigsårenes Ustasja-regime. Han krevde at kroatisk politi skulle overvåke de serbisk-bebodde områdene i Kroatia. I Slovenia satset lederne i det herskende partiet sin skjebne på et samarbeid med det som hadde vært lederskapet i den liberale opposisjonen i hele Jugoslavia, og presset på for løsrivelse. [108]
De rivaliserende nasjonalistiske kampanjene til Milosevic og Tudjman forsterket hverandre. Gjennom å avsette regjeringene i Vojvodina og Montenegro, skremte Milosevic kroatene med spøkelset om serbisk hegemoni over hele Jugoslavia. Ved å angripe rettighetene til de kroatiske serberne, drev Tudjman dem i hendene på Milosevic og krefter enda lenger til høyre. Og gjennom å støtte den jugoslaviske hærens angrep på Slovenia og deler av Kroatia, oppmuntret Milosevic kroater til å sette sin lit til Tudjman og de paramilitære gruppene til høyre for ham. Den grusomme logikken i handlemåten deres ble avslørt da de ble enige om i hemmelighet å dele Bosnia mellom seg og derved ødelegge harmonien som hadde eksistert mellom serbere, kroater og muslimer i hovedstaden Sarajevo. “Å forene den delte nasjonen” ble et slagord som autoritære høyrepartier i både Serbia og Kroatia kunne bruke for å samle støtte.
Det Milosevic og Tudjman hadde oppdaget, var at i en økonomi i nedgang kunne nasjonalistiske slagord trekke deler av middelklassen inn i en kamp om rivaliserende statsapparater og de karrieremulighetene som var tilgjengelige, avlede arbeidere fra å kjempe for å forsvare levestandarden sin og gi plutselig popularitet til enkelte medlemmer av den gamle herskerklassen. Fordi nasjonalismen alltid har vært del av den herskende ideologien, representerer den alltid et mulig sikkerhetsnett for deler av herskerklassen i situasjoner med akutt krise.
Men ikke nok med det. Hvis bevegelsen for å danne nye nasjonalstater ikke kan åpne opp nye økonomiske muligheter for samfunnet som helhet, så kan den bare gi et midlertidig pusterom for herskerklassen. Her ligger den store forskjellen mellom nasjonalistiske bevegelser i kapitalismens ungdom, da de drev frem produktivkreftenes utvikling, og deres rolle i dag, når de er en hemsko for en hvilken som helst slik fremgang. Etter å ha kommet til makten, må nasjonalistene fremdeles konfrontere krisen i den nasjonale økonomien, og dette på et tidspunkt da presset for å innfri de nasjonalistiske ønskene til deres egne støttespillere tvinger dem til å erobre nye territorier og gjøre “nasjonen” større. Så lenge det nasjonalistiske raseriet er for oppadgående, blir de økonomiske problemene større. I det øyeblikket det nasjonalistiske hysteriet avtar, kommer de økonomiske problemene – og med dem klassekampen – plutselig tilbake på scenen. Den samme misnøyen som ble ført inn på et sidespor av den nasjonalistiske agitasjonen, kommer så tilbake for å plage dem som utnyttet den til å svinge seg mot maktens tinder.
Som så ofte før, blir krig tatt i bruk for å avlede klassekampen. Men krigens kostnader forsterker snart klassebitterheten i samfunnet, og truer med å ende med at de som startet krigen, styrtes. I skrivende stund er det ingen som kan si hva som vil komme ut av den blodige hengemyren i det tidligere Jugoslavia – eller for den saks skyld i Moldava, i Aserbadsjan, i Armenia eller i Georgia. Men det som er klart, er at det ikke finnes noen stabil politisk utgang på en situasjon der nasjonalismen kan rive stater fra hverandre, men ikke har noe økonomisk program for å drive samfunnet fremover. Og på samme måte som den sosiale misnøyen slo over i nasjonalt hat, så kan også nasjonalt hat plutselig svinge tilbake til sosiale kamper, særlig ettersom volden og krigskostnadene skaper krigstretthet og bitterhet mot dem som leder regjeringene.
En krig som den i det tidligere Jugoslavia, gir naturligvis næring til vage ønsker om fred blant mange mennesker leder til anti-regjeringsdemonstrasjoner. Hvis disse følelsene kan koples til arbeiderkampene mot krigens kostnader og effektene av den økonomiske krisen, kan den nasjonalistiske bølgen bli slått tilbake. Men klassepolitikk oppstår ikke automatisk. Den må argumenteres for. Her ligger det et enormt ansvar hos de små grupper på den virkelige venstresida som alene har overlevd stalinismens krise.
Venstresida kan ikke fullbyrde sitt ansvar med mindre den har en glassklar forståelse av forholdet mellom nasjon og klasse. Utgangspunktet må være at vi skjønner at nasjonalismen handler om organiseringen av det kapitalistiske samfunnet. På dette punktet hadde Kautski og Lenin fullstendig rett, i motsetning til Otto Bauer. Internasjonalisme kan ikke oppnås gjennom at vi støtter alle nasjonalistiske bevegelser, men ved en bevisst opposisjon til dem alle. Vi er ikke serbiske eller kroatiske, engelske eller irske, norske eller svenske sosialister, men sosialister som tilfeldigvis bor i en eller annen av disse statene. Sosialister er ikke stolte av sin nasjonalitet. De er stolte over å benekte sin nasjonalitet.
På samme måte står ikke sosialister for opprettholdelse av “sin egen” nasjonale kultur, men er tilhengere av å integrere det beste i enhver kultur i en ny, kosmopolitisk, menneskelig kultur. Dette er viktig å forstå for dem som har blitt oppdratt til å identifisere seg med kulturen til undertrykker-nasjoner – men ikke for dem alene. Som Lenin understreket gjentatte ganger – ethvert forsvar for atskillelse av kulturer ender opp med et forsvar for å skille arbeidere fra hverandre, nettopp idet den kapitalistiske produksjonsprosessen knytter dem sammen. Det spiller rett i hendene på reaksjonære blant både de undertrykkende og de undertrykte nasjonalitetene.
På samme tid må imidlertid sosialister forstå at den eneste måten å bringe arbeidere fra forskjellige nasjonaliteter sammen på, er å insistere på frie sammenslutninger. Internasjonalisme betyr ikke å identifisere seg med eksisterende stater. Arbeidere som ser seg selv som tilhørende en spesiell nasjonalitet, kan ikke fritt forene seg med andre arbeidere innenfor den samme staten, med mindre de vet at de arbeiderne forsvarer deres rett til løsrivelse hvis de ønsker det. Kroatiske arbeidere vil ikke forene seg med serbiske arbeidere med mindre de serbiske arbeiderne forsvarer deres rettigheter – inkludert retten til løsrivelse. Serbiske arbeidere vil ikke forene seg med kroatiske arbeidere med mindre kroatiske arbeidere går imot ethvert forsøk på å diskriminere og undertrykke den serbiske minoriteten i Kroatia. Bare ved at arbeidere av forskjellig nasjonalitet forsvarer hverandres rettigheter, kan de skape omstendigheter der nasjonalitet opphører å være av betydning for noen av dem.
Det er en avgjørende forskjell mellom undertrykkende og undertrykte nasjonaliteter som sosialister må være klar over. Vi kan midlertidig slåss på samme side som borgerlige eller småborgerlige ledere i undertrykte nasjoner mot undertrykkeren. Vi kan aldri være på samme side som undertrykkeren – mot de undertrykte. Og internasjonalisme kan aldri bety simpelthen å balansere mellom de to sidene.
Men selv når vi befinner oss på samme side av barrikadene som lederne i den nasjonale bevegelsen, må vi forstå at deres mål ikke er våre mål, deres metoder ikke våre metoder. De er ute etter å etablere nye kapitalistiske eller statskapitalistiske stater, og det vil bety at de vender seg mot sine egne arbeidere og om nødvendig retter sine våpen mot oss. Vi er der for å utvikle arbeidernes internasjonale kamp, for å forene arbeidere fra undertrykte nasjonaliteter med arbeidere som feilaktig har identifisert seg med undertrykkeren i fortiden.
Vi er for retten til løsrivelse – og, i visse konkrete situasjoner, for kampen for løsrivelse – fordi vi er for arbeidernes enhet. Nasjonalister som har samme mål, er ute etter å knekke denne enheten og sette nasjon foran klasse.
En av grunnene til at den politiske venstresida står så dårlig rustet til å hanskes med nasjonalistiske utfordringer som i det tidligere Jugoslavia eller det gamle Sovjet, er at den ikke har forstått disse tingene tidligere. Den har vinglet mellom å kle seg selv i fargene til de små “progressive” nasjonalitetene og å identifisere seg med større undertrykker-stater som Sovjet eller Kina – eller til og med i den nåværende krigen i det tidligere Jugoslavia be om intervensjon fra de store vestlige imperialistlandene. Det vil være tragisk hvis venstresida ikke lærer hvordan den skal slåss for internasjonalisme etterhvert som folk våkner opp fra de nasjonalistiske feberfantasiene.
Noterne er kopieret fra den engelske net-udgave.
1. E. Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780 (Cambridge 1990).
2. B. Anderson, Imagined Communities (London 1991).
3. E. Gellner, Nations and Nationalism (Oxford 1983).
4. N. Harris, National Liberation (London 1990).
5. A typical example is S. Pacu, A History of Transylvania (New York 1990).
6. E.A. Wrigley, London’s Importance 1650–1750, in J. Patten (ed.), Pre-industrial England, pp. 196–197.
7. A point made by Gramsci, see A. Gramsci, The Renaissance, Selections from Cultural Writings (London 1985), pp. 222–234.
8. Which was why Gramsci could see Machiavelli as a theorist of a rising bourgeoisie, even though he looked to a feudal prince to achieve his goals.
9. The key part in this decision is said to have been played by Alessandro Manzoni, who first wrote his enormously influential novel I promessi sposi (The Betrothed) in the Lombard dialect, and then spent 15 years changing it into Tuscan, see for instance D.M. Smith, Italy: A modern history (Michigan 1959).
10. I. Banac, The National Question in Yugoslavia: Origins, History, Politics (London 1984), p. 81. See also, E. Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780, op. cit.
11. G. Brennan, The Spanish Labyrinth (London 1960), p. 29.
12. The expression was actually invented by a critic of Griffith, but nevertheless was an accurate summary of his economic nationalism, which was modelled on that of the German Friedrich List. See N. Mansergh, The Irish Question (London 1965), p. 238.
13. See B. Fitch and M. Oppenheimer, Ghana, The End of an Illusion, pp. 33 and 182–183.
14. The Counter-Revolution in Berlin, Neue Rheinische Zeitung, 12 November 1848, in Marx Engels Collected Works, vol. 8 (Moscow 1977), p. 17.
15. O. Bauer, Die Nationalitätenfrage und die Sozialdemokratie, p. 271, quoted in R. Rosdolsky, Engels and “Non-Historic” Peoples (1987), Critique, p. 35.
16. B. Anderson, op. cit., p. 87.
17. K. Marx and F. Engels, Manifesto of the Communist Party, in Marx, Engels and Lenin, The Essential Left (London 1960), p. 33.
18. This has escaped some writers on the approach of Marx and Engels to the national question. Thus Ephraim Nimni, a follower of the anti-Marxist Laclau, ascribes to them a sophisticated materialist analysis which they did not, in reality, hold at this time. See his Marxism and Nationalism (London 1991).
19. The Czech movement was closer to a modern national movement that those of the Ruthenians and the South Slavs. Even as early as 1848 an incipient Czech bourgeoisie and petty bourgeoisie was attempting to unit the Bohemian and Moravian peasantry behind its programme for “national” capitalist development, in a way which certainly was not true for the Highlanders, the Bretons, and the Carlists. Marx’s Neue Rheinische Zeitung did show some sympathy for the Czechs, until their leaders threw their weight behind the Austrian monarchy’s attacks on the democratic movement.
20. Letter of 2 November 1867, Marx-Engels Collected Works (Moscow 1987), vol. 42, pp. 460–461.
21. Letter of 30 November 1867, in Marx-Engels Collected Works, vol. 42, op. cit., pp. 486–487.
22. Marx to Kugelmann, 29 November 1869, in ibid., vol. 43, pp. 390–391.
23. See On the Decline of Feudalism and the Emergence of the National States, written at the end of 1884 and now available in Marx-Engels Collected Works, vol. 26 (Moscow 1990), pp. 556–565. Only two years earlier, in his manuscript On the Early History of the Germans Engels was still speaking of “the German nation” as existing at the time of Julius Caesar, see Collected Works, vol. 26, p. 30.
24. O. Bauer, The Concept of Nation [tysk: Der Begriff der Nation; web.red.], from Die Nationalitätenfrage und die Sozialdemocratie, available in French translation in G. Haupt, M. Löwy and C. Weill (eds.), Les Marxistes et la question nationale (Paris 1974), p. 235.
25. O. Bauer, ibid., p. 238.
26. Ibid., p. 239.
27. Ibid., pp. 241–242.
28. Ibid., p. 243.
29. Ibid., p. 249.
30. Ibid., p. 264.
31. Although he was critical of certain aspects of it, according to E. Nimni, Marxism and Nationalism, op. cit., p. 145.
32. The programme, adopted at the Austrian party congress in Brno (Bruenn) in 1899 is contained in Rosa Luxemburg, The National Question (New York 1976) pp. 104–105.
33. G. Haupt, Les Marxistes face a la question nationale: l’histoire du problem, in G. Haupt et al., op. cit.
34. Ibid., p. 49.
35. Nationality and Internationalism, Neue Zeit, January 1908, translated in French, ibid., p. 129.
36. K. Kautsky, La nationalité moderne, Neue Zeit 1887, translated into French, ibid., p. 119.
37. Ibid., pp. 114–127.
38. Ibid., p. 114.
39. Ibid., p. 116.
40. Ibid., p. 35.
41. Ibid., p. 136.
42. K. Kautsky, Nationality and Internationalism, Neue Zeit, 1908, ibid., p. 136.
43. Ibid., pp. 137–138.
44. For a typical example, see E. Nimni, Marxism and Nationalism, op. cit.
45. K. Kautsky, Nationality and Internationalism, quoted in R. Luxemburg, The National Question, op. cit., pp. 126–127.
46. Ibid., p. 127.
47. See The National Question and Autonomy, written in 1908–9, available in ibid., p. 159.
48. Ibid., p. 177.
49. Ibid., pp. l29–131.
50. Ibid., p. 93.
51. Ibid., p. 97.
52. Ibid., p. 96.
53. Although on this, as on so many other issues, Trotsky – who had already written brilliantly on the Balkans during the wars of 1912 and 1913 – took up Lenin’s legacy after he joined the Bolsheviks in 1917 and deepened some aspects of it. Stalin’s Marxism and the National Question, written in 1913, used to be quoted by many on the left as a classical exposition of the Bolshevik position. Much of it is a straightforward regurgitation of Kautsky’s account of the origins of the nation state and of Lenin’s argument for self determination and against cultural national autonomy. But it also attempts to define what a nation is using a list of factors. The attempt has been very influential, but in fact breaks with the general approach of Lenin and gives a lot of attention to psychological and “national character” factors in a manner that is closer to Bauer than Kautsky and Lenin.
54. V.I. Lenin, The Right of Nations to Self Determination, in Critical Remarks on the National Question and the Right of Nations to Self-Determination (Moscow 1971), pp. 40–41.
55. Although most of his polemic was not directed against Luxemburg but against Radek.
56. V.I. Lenin, On the Right of Nations to Self Determination, op. cit., pp. 56–57.
57. Ibid., p. 70.
58. Ibid., p. 77.
59. Ibid., p. 101.
60. V.I. Lenin, The Discussion of Self Determination Summed Up, in Critical Remarks, op. cit., p. 124.
61. Ibid., p. 83.
62. Ibid., p. 83.
63. Minutes of the Second Congress of the RSDLP (London 1978), p. 81.
64. V.I. Lenin, Critical Remarks on the National Question, in Critical Remarks, op. cit., p. 16.
65. Ibid., p. 31.
66. Ibid., pp. 22–23.
67. Ibid., p. 21.
68. Ibid., p. 10.
69. Ibid., p. 13.
70. Ibid., p. 137.
71. Ibid., p. l38.
72. Ibid., p. 24.
73. Figures for 1984, from M. Kidron and R. Segal, The New State of the World Atlas (London 1984).
74. See Independent on Sunday, 2 August 1992, p. 5.
75. In a recent televised discussion between Stuart Hall, former guru of Marxism Today, a French new philosopher and Salman Rushdie, only Rushdie showed any sign of understanding that there could be something good about a fusion of cultures.
76. Marx and Engels, The Manifesto of the Communist Party, in Marx, Engels, Lenin. The Essential Left (London 1960), p. 18.
77. p. Manuel, Popular Music of the Non-Western World (Oxford 1988), p. 20.
78. Ibid., p. 20.
79. Ibid., p. 20.
80. Ibid., p. 21.
81. Ibid., p. 20.
82. Ibid., pp. 18–19.
83. B. Anderson, op. cit., p. 40.
84. Ibid., pp. 42–43.
85. Ibid., p. 67.
86. Ibid., p. 81.
87. Ibid., p. 76.
88. Ibid., p. 77.
89. Ibid., p. 63, see also, for an elaboration of his argument, pp. 119-121.
90. Ibid., p. 30.
91. A talk for the Australian Broadcasting Corporation, printed in New Left Review 193, March/June 1992.
92. E. Gellner, op. cit., p. 48.
93. Ibid., pp. 46–48.
94. Ibid., p. 46.
95. Ibid., p. 47.
96. Ibid., p. 55.
97. It was written after both Gellner’s and Anderson’s.
98. E. Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780, op. cit., pp. 10–11.
99. Ibid., pp. 127–130.
100. Ibid., pp. 172–173.
101. With the partial exception of Yugoslavia, where the domination was in the hands of the two nationalities who spoke Serbo-Croat and the third Slav speaking nationality, the Slovenes all of whom united against the non-Slavs, Albanian speakers.
102. The only, partial, exception was the Czech part of Czechoslovakia.
103. Both Nigel Harris and to a lesser extent, Eric Hobsbawm, make great play of the existence of capitals today that are not tied to national states or are tied to very small ones, like Singapore or Hong Kong. But these capitals are overwhelmingly the exception, not the rule. The great corporations that dominate world production may operate across national frontiers, but they all make sure they have at least one national state to fall back on in emergencies. Even Hong Kong’s capitalists are not really an exception: they have relied on the British state in the past, and are now much keener on the statelet merging into the giant Chinese state than are the great mass of Hong Kong people. For the more general arguments against Nigel Harris’s view, see my The State and Capital, International Socialism 2:51.
104. Il Materialismo storico e la filosofia di Benedetto Croce (Turin 1948), p. 38.
105. For the arguments showing the lack of national oppression in Scotland, see C. Bambery, Scotland’s National Question (SWP, 1990).
106. Thus the Glasgow Herald, 10 August 1992, could emphasise the “achievements” of the British team at the 1992 Olympics and print a list of medals under the title Britain’s Roll of Honour, even if some of the emphasis was on the performance of Scottish competitors. At the same Olympics thousands of spectators in the audience showed their double national identity by waving the Catalan flag when a Castillian athlete won a major event.
107. G. Brennan, The Spanish Labyrinth, op. cit., pp. 268, 279–280.
108. For a detailed account of developments up to the end of 1991, see D. Blackie, The Road to Hell, International Socialism 2:53, Winter 1991.
Sidst opdateret 5.10.2016